Kunstmuseenes samlinger skal derfor først og fremst skapes ut fra kunstfaglige vurderinger"

SAMLING: Maleriet av Håkon Gullvåg og skulpturen av Tone Thiis Schjetne er begge gitt i gave til Lillehammer Kunstmuseum.Arkivfoto

SAMLING: Maleriet av Håkon Gullvåg og skulpturen av Tone Thiis Schjetne er begge gitt i gave til Lillehammer Kunstmuseum.Arkivfoto

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

DebattI en artikkel i GD 26. april slås det fast at; «den såkalte gaveforsterkningsordningen, gir lite igjen for Lillehammer Kunstmuseum». Vi får også vite at innkjøpsbudsjettet ligger på rundt kr 500 000 årlig, og at dette sjølsagt er utilstrekkelig til at museet skal kunne utføre sitt samfunnsoppdrag, som bl.a. er å samle og på betryggende måte forvalte vår felles kulturelle arv og samtidens kunstuttrykk.

Kunstmuseenes innkjøpsbudsjetter i Norge er generelt rystende lave. Sett i forhold til driften av museene og hva som kreves for å ivareta sine forpliktelser, er beløpene som avsettes med formål å kjøpe inn verk til samlingene, oppsiktsvekkende små.

For å sette museene i stand til å utføre sine samfunnsoppdrag, må budsjettene til innkjøp av kunst mangedobles.

Jeg ser absolutt en verdi i enkeltmenneskers og institusjoners innsats for å berike museene med viktige kunstverk. Gaver fra private og institusjoner er i utgangspunktet en god ting. Mange gir kunstverk og samlinger til museene ut fra altruistiske motiv, men dessverre kan det hefte noen betenkelige faktorer ved praksisen.

Gallerier og kunstinvestorer samarbeider ofte for å skape interesse og verdistigning for noen utvalgte kunstnere, med mål om egen økonomisk gevinst.

Det er ingen klar sammenheng mellom høye priser for en kunstners verk og høy kunstnerisk kvalitet. Gallerister og investorer ser gjerne etter kunstnere som egner seg godt for deres formål, like gjerne som etter høy kunstnerisk kvalitet. Ved å donere – innlemme en kunstners arbeid i et anerkjent museums samling, øker prestisjen og interessen for kunstneren – som galleriene – investorene har en økonomisk interesse i.

En kunstsamling kan inneholde viktige kunstnere – «store navn», men være uten sentrale verk og slik i realiteten være en svak kunstsamling. Musene kan bli sittende igjen med «erstatninger» for de verkene de virkelig trenger eller ønsker til sin samling.

Kunstsamlinger som overdras et kunstmuseum vil være preget av kunstsamlerens personlige smak og gjerne også hans/hennes politiske ståsted. En samling fra en gitt tidsperiode kan f- eks. mangle viktige kunstnerskap.

Kunst inngår gjerne i det som amerikanerne omtaler som «prangende forbruk» blant de rike – (et fenomen som bl.a. er grundig redegjort for i Børre Haugstads bok «Krig, Kunst og Kollaps, Reder-kapitalen og Nasjonalgalleriet – del 1.») -. Motivet for donasjoner til museene er ofte motivert av ønsket om å synliggjøre sin rikdom og, gjennom å knytte navnet sitt til donasjonen, gjøre seg sjøl «udødelig».

Ofte følger det med betingelser for en gave, særlig om det er en samling – betingelser som binder opp museets utstillingsareal og deres handlefrihet.

Kunstmuseenes samlinger skal derfor først og fremst skapes ut fra kunstfaglige vurderinger gjort av bredt sammensatte innkjøpskomiteer med høy faglig kompetanse. Det sikrer at innkjøpene gjøres ut fra en dyp kunnskap om museenes allerede eksisterende historiske samling og ut fra en bred og solid kunnskap om hele det eksisterende kunstfeltet.

Bare gjennom en kraftig økning av museenes innkjøpsbudsjetter kan samfunnet sikres en rik og mangfoldig kunstsamling grundig fundert og forankret i faglige kompetanse.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags