Lågendeltaet: Harren forsvant før skarven kom

Helge Grønlien har ingen tro på at det er skarv som har ført til at bestanden av harr har gått kraftig ned.

Helge Grønlien har ingen tro på at det er skarv som har ført til at bestanden av harr har gått kraftig ned. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

debatt 

Det synes som om enkelte allerede har avsagt dommen: Skarven er årsak til den kraftige nedgangen i harrbestanden i Lågendeltaet.

I en kronikk i GD 30. mai 2017 redegjøres det for et forskningsprosjekt hvor «vi ønsker nå å studere skarvens påvirkning på fiskebestandene i nedre deler av Lågen gjennom et samarbeidsprosjekt mellom forskere, fylkeskommunen, grunneiere og sportsfiskere». Kronikken er undertegnet Oddgeir Andersen (NINA) m.fl..

Det refereres fra andre skandinaviske land hvor man vet at blant annet abbor, harr og ørret kan være spesielt utsatt. Videre blir det påpekt at harrbestanden tidligere var meget god og at sportsfiskere de senere årene har rapportert om kraftig minkende fangster. Etter kartlegging i 2015 konkluderer NINA med at det er en tynn harrbestand i nedre deler av Lågen og at det derfor er viktig å komme i gang med studier av skarvens påvirkning på fiskesamfunnet i Mjøsa og tilløpselver.

I ettertid har Lågen fiskeelv, sone 1, Lillehammer sportsfiskerforening og Lillehammer JFF søkt Fylkesmannen om tillatelse til jakt på skarv i Lågendeltaet naturreservat med begrunnelse at skarven har en negativ innvirkning på bl.a. harr. Søkerne skriver: «Særlig harrfisket anses som tilnærmet ødelagt i løpet av et tiår. I samme periode som skarven i området økte sterkt i antall». De samme aktørene har anket avslaget fra Fylkesmannen inn for Miljødirektoratet.

Som ivrig tørrfluefisker opplevde jeg et fantastisk harrfiske fra båt på ned- og ovensida av Brunlaug bru gjennom flere tiår fra 1960-tallet og framover. Ei økt med tørrflua var oftest nok til å sikre middagen. Fra guttealderen husker jeg godt at elvestrekningen her ble beskrevet i et ukeblad som verdens beste harrstrekning.

Ville en sikre seg litt fiskefarse til vinteren, var det bare å ta med oteren og fylle noen kilo harr i bøtta. På varme, stille høstdager kunne en fra Brunlaugbrua observere fiskevak over hele området fra brua og ned til Revkanten, og på ovensida av brua over hele elva fra brua og oppover mot Blåtarmrud. Hvis en hadde tatt bilder av hele vakområdet og tellet opp antall ringer det var liv i, kunne en helt sikkert ha landet på et tresifret antall. Imidlertid endret dette bildet seg dramatisk over bare noen få år på 80/90-tallet.

På tilsvarende fine høstdager som beskrevet ovenfor, kunne en stå på brua og observere et blankt vannspeil helt uten vak – ikke ett eneste vak! Dette gjentok seg i år etter år. Denne skremmende utviklingen skapte selvfølgelig undring. Fiskeforvalter (den gang) Ola Hegge ble kontaktet for å høre om han hadde noe svar på hva som kunne være årsaken til denne urovekkende utviklingen. Men han hadde ingen forklaring eller formening om hva som var årsaken.

For egen penn legger jeg til at skarven ikke ble nevnt, siden dette skjedde mange år før skarven dukket opp. Riktignok ble de første skarvene observert siste halvdel av 90-tallet, men det var ikke før enn i 2004 at antallet rundet 50 stk.. I 2007 passerte antall skarv for første gang 100-tallet. Hegge la imidlertid til at det var kommet fram erfaringer fra andre steder på Østlandet om at harren kanskje kunne være mer sårbar for beskatning enn man tidligere hadde vært klar over.

Når skarven nå lenge etter det totale sammenbruddet i harrbestanden trekkes fram som den store syndebukken, kan det ikke bli annet enn en skivebom å skyte på skarven. Selvfølgelig kan en forske på skarvens diett, men for å finne svaret på hvorfor harren ble borte i nedre deler av Lågen på slutten av forrige århundre, må man lete i andre forhold.

Trøsten får være at det er mye å lete i. For eksempel i de omfattende reguleringene av hele Lågenvassdraget og Mjøsa som er gjort i forbindelse med kraftutbygging. Lågen er i dag en helt annen elv enn den elva fisken og dyrelivet har tilpasset seg gjennom tida etter istiden. I tillegg kommer et utall av inngrep langs hele elvestrekningen i forbindelse med utbygginger av forskjellige slag. Flomskader har også satt sine spor, men dessverre har nok reparasjonsarbeidene i etterkant påført miljøet de største skadene - bare for å nevne noe.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags