Gå til sidens hovedinnhold

Ny E6: "Bru over Våløya være det absolutt mest ødeleggende inngrepet"

Artikkelen er over 3 år gammel

Debatt Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Tilstanden for klodens biologiske mangfold er ikke bra. I 2015 kom WWFs «Living Planet» rapport som viste at det har skjedd en gjennomsnittlig nedgang på 50 prosent (!) av verdens dyrebestander over bare 40 år. Dette er basert på en sammenstilling av publiserte data på utvikling av bestander av pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisker.

En ny rapport året etter, der flere arter var inkludert, forsterket dette bildet. Samme år kom en stor studie som viste at i løpet av de siste tretti årene har Europa mistet drøyt 400 millioner hekkefugler, og ikke minst er det de vanlige og kjente fugleartene det har blitt færre av.

Dag Hessen

Professor i biologi, Universitet i Oslo

Kulturlandskapets karakterarter er de som tallmessig har gått mest tilbake. Ved lanseringen av funnene slo hovedforfatteren bak studien fast at «nedgangen i fuglebestander kan knyttes til moderne landbrukspraksis, ødeleggelse av leveområder og fragmentering av habitater».

En annen studie fra i fjor studie viste at den totale mengden insekter i 63 tyske naturreservater var redusert med 75 prosent siden undersøkelsene ble startet i 1989. Midt på sommeren er nedgangen på opptil 82 prosent. Ordet «dramatisk» er ikke å ta munnen for full. Etter alt å dømme er dette representativt for utviklingen i store deler av Sentral-Europa. Både insektene og fuglene kan ses som landskapets kanarifugler, advarsler om at vi nærmer oss en faregrense der det gjelder å handle nå, slik kanarifuglene som falt av pinnen i sin advarte gruvearbeiderne om at nå gjaldt det å komme seg ut.

Les også: – Hvor mye er vi villige til å ofre for E6-utbygginga?

Vi bekymrer oss med god grunn over denne nedgangen i verdens dyrebestander, og på toppen av dette kommer også utryddelse av arter som er vanskeligere å tallfeste, men som også skjer i et urovekkende omfang.

Vi bekymrer oss også med rette over nedhugging av regnskog, ødeleggelse av korallrev, overfiske og krypskyting. Men nedgang i bestander og tap av arter er ikke bare noe som gjelder «der ute», og det er i dette perspektiv vi bør se diskusjonen om Lågendeltaet og trasévalg av E6.

Satt på spissen (men ikke så veldig) er dette også et moralsk spørsmål; er det riktig å gjøre enda ett inngrep i et verdifullt naturområde for å spare noen få minutters kjøretid. Natur blir salderingsposten når nye traseer av vei og annen infrastruktur skal bygges. Premisset er at natur er kjekt å ha, men noe som må vike for veien – som alltid får forkjørsrett. I et samfunn med stadig økende turtall er det verdt å spørre ikke bare hvor en ny vei skal gå, men om den i det hele tatt virkelig trengs.

Noe av den ulykksalige forestillingen er at det ikke er så farlig om vi tar litt her og litt der, det er alltids noe tilbake, og det finnes andre deltaer. Det er summen av denne tankegangen som gradvis forringer både verdifull natur og mangfold – for deltaer er helt spesielt verdifulle biotoper. Og vi skal ikke lenger unna enn Akersvika ved Hamar før vi ser konsekvensene av samme logikk. Deltaområder er ikke bare av de rikeste for biologisk mangfold, og spesielt viktige for fugleliv, de er også blant våre mest truede og nedbygde naturtyper.

Det finnes få intakte deltaområder igjen i Norge, Lågendeltaet er ikke blant disse, men det er fortsatt tilstrekkelig intakt til å være en helt sentral hekke- og rastebiotop for fugl, mange av disse arter som er i sterkt tilbakegang. Det er også et svært viktig økosystem for planter, fisk, dyr – og mennesker. For dette handler ikke bare om biologisk mangfold, men også om betydningen av slike unike, bynære rekreasjonsområder.

Etter tallrike timer med fiskestang, kikkert – eller lågåsildhov i dette området i oppveksten, vet jeg at et område med motorstøy, utsyn til veier og bruer vil innebære et vesentlig opplevelsestap både for fugl og folk. Det kan også legges til at vi også her har innsiget til byens drikkevann. Og viktigst av alt: det har vernestatus som reservat. Da vi utarbeidet Biomangfoldloven i sin tid – var nettopp ett av premissene at vernestatus skulle være varig, ikke noe som skulle gjelde bare inntil neste veitrase skulle tegnes på kartet.

Akkurat i Lågendeltaet vil en trasé med bru over Våløya være det absolutt mest ødeleggende inngrepet, og det bør umiddelbart legges dødt. Alle trasealternativer vil ha betydelige miljøkonsekvenser, men det minste ondet er trolig II-A-2-C, med lang tunnel som starter sør for Øyresvika og bru som passerer parallelt med dagens bru. Det under forutsetning av at ingen inngrep vil foretas vest for dagens E6, inkl. under rivningen av tunnel ved Mosodden. En ny miljøtunnel må gjøres så lang som mulig.

Men altså, det spørsmålet politikere bør stille seg er hvor mye natur (og hvor mange milliarder) som skal ofres for noen minutters innsparing i en stadig travlere verden med stadig høyere CO2 og stadig mindre mangfold. En fire felt motorvei fra Moelv vil selvsagt også medføre natur- og trivselskostnader langt utover de som blir Lågendeltaet til del. Av og til kan det være verdt å minne om daværende statsminister Korvalds utsagn om at «Norge er et land i verden». Latterliggjort for sin selvfølgelighet, men kanskje ikke en overflødig påminnelse allikevel.

Når vi leser om nedgang av bestander og artstap, eller for den sags skyld klimaendringer, så er det ikke det noe som bare skjer der ute. Det skjer i høy grad her også, og vi trenger politiske visjoner som går lengre enn tre minutters innspart kjøretid. Vi trenger ansvar og visjoner som også strekker seg til kommende generasjoner – både av mangfold og mennesker.