Norsk jordbruk i krisetid

Jordbrukspolitikken er ikke til for bøndene, men skal sikre det samfunnsoppdraget som jordbruket har på vegne av, og i samråd med, fellesskapet, skriver Svenn Arne Lie.

Jordbrukspolitikken er ikke til for bøndene, men skal sikre det samfunnsoppdraget som jordbruket har på vegne av, og i samråd med, fellesskapet, skriver Svenn Arne Lie. Foto:

Av
DEL

leserinnlegg

Årets tørkesommer har for alvor synliggjort hvor sårbar landets matproduksjon er. Vi er sårbare fordi planteproduksjonen på egne arealer overtid har blitt redusert. Endringer presser seg fram.

Det er nødvendig å nå ha to tanker i hodet samtidig. Før det første må vi avhjelpe krisesituasjonen med tiltak som begrenser det umiddelbare skadeomfanget av fôrmangelen. For det andre må vi gjøre omfattende endringer i jordbrukspolitikken slik at samfunnsoppdraget settes i fokus.

Jordbrukspolitikken er ikke til for bøndene, men skal sikre det samfunnsoppdraget som jordbruket har på vegne av, og i samråd med, fellesskapet. Jordbrukets samfunnsoppdrag handler om beredskap og sjølforsyning og er uløselig knyttet til jord, til bruk og riktig bruk av jord.

Når vi nå står i en situasjon der vi mangler fôr til husdyrene samtidig som vi har overproduksjon av en rekke jordbruksprodukter av husdyr, er det avgjørende at nettopp jordbrukets samfunnsoppdrag står i sentrum når vi argumenterer for hvorfor vi har en jordbrukspolitikk.

Tiår med ensidig fokus på volum, billig kraftfôr og statlig investeringsstøtte til storfjøs, har gitt overproduksjon, enorm gjeld og lav sjølforsyning. I møte med økonomiske svingninger, klimaendringer, forbrukertrender, tørre og våte somre, åpenbares norsk jordbruks sårbarhet. 

Stadig flere får øynene opp. Det er brei enighet om at den langsiktige løsninga på den sårbare situasjonen er «å bruke mer jord i Norge". Dette kommer til uttrykk enten som krav om mer beiting, bekymringer om gjengroing, økt fokus på setring, forbrukermerking av grasfora kjøtt og mjølk, oppmerksomhet rundt den lave sjølforsyninga vår, eller slagord om å «ta hele landet i bruk».

Når vi nå står i en situasjon der vi mangler fôr til husdyrene samtidig som vi har overproduksjon av en rekke jordbruksprodukter av husdyr, er det avgjørende at nettopp jordbrukets samfunnsoppdrag står i sentrum når vi argumenterer for hvorfor vi har en jordbrukspolitikk.

Så er spørsmålet: Innser vi hva en slik endring i jordbrukspolitikken faktisk innebærer? Hva betyr det å skulle bruke mer jord, når vi samtidig har overproduksjon? Hvilke grep er nødvendige å ta?

For å redusere importavhengigheten og øke sjølforsyningen, må produksjonen av mat og fôr på det norske arealet prioriteres. Det skjer gjennom bedret lønnsomhet i planteproduksjonen. For å få dette til, må de politiske virkemidlene endres.

Tilskuddssystemet må endres. Vi må bort fra dagens volumsystem basert på kronestøtte til antallet husdyr, dekar, produksjonsvolum, geografi og størrelse. Det må jobbes fram et nytt støttesystem med utgangspunkt i god agronomisk praksis, særlig bærekraftige produksjonsmåter og bruk av marginale arealer som i sum oppfyller samfunnsoppdraget. Dette kan for eksempel være støtte til vekstskifte, evig eng, grøfting, gjerdehold, nydyrking, beiting, setring, fravær av sprøytemidler, støtte til marginale arealer, driftsvanske m.m.

Det må innføres et tak på hvor mye tilskudd et gardsbruk samla sett kan motta fra fellesskapet. I EU diskuteres det i disse dager en tilskuddsgrense på 900 000 kroner per gardsbruk.

Kraftfôrprisen må økes. Realitetene er at det er nok husdyrprodukter i det norske markedet. Det er derfor nok fôr totalt (norsk + importert) til å fylle opp markedet og litt til. Hvis vi skal øke bruken av jord i Norge, så betyr dette at vi skal høste flere egenproduserte fôrenheter. Hvem skal spise disse ekstra forenhetene og i hvilket marked skal dette ekstra kjøttet og mjølka omsettes? 

Økt bruk av jord, betyr samtidig at importen av kraftfôr må reduseres for å unngå en skadelig og vedvarende overproduksjon.

Skal vi øke sjølforsyninga og øke bruken av jord i Norge, må det bli mer lønnsomt for bøndene å dyrke eget fôr til husdyrene, og mindre lønnsomt å fôre med importert kraftfôr. Da er vi framme ved sakens kjerne: Det er prisforholdet mellom tilførte fôrenheter (kraftfôr) og egenproduserte fôrenheter (gras) som avgjør fôrsammensetning. Derfor også hvor mye jord som brukes i Norge. Når kraftfôret gjennom dagens jordbrukspolitikk er gjort billigere enn gras, er det logisk at Norge gror igjen og beredskapen ødelegges. Derfor må kraftfôrprisen økes hvis vi ønsker økt sjølforsyning.

Volumet må ned, prisen opp. Tollsatsene avgjør om vi i Norge kan ha nasjonale priser som er høyere enn verdensmarkedsprisene på jordbruksvarer. Akkurat som regulering av arbeidsinnvandring og fagbevegelsens styrke avgjør om arbeidsfolk kan oppnå bedre lønns og arbeidsvilkår i Norge, enn for eksempel i Romania. Handlingsrommet i tollvernet for jordbruk praktiseres i dag slik fra norsk side at produsentprisene holdes lave for at volumene skal være høye. Konsekvensene av denne prioriteringen gir andre produksjonsmåter, annen måloppnåelse, annen kvalitet og andre priser, enn hvis prioriteringen hadde vært mer bruk av egne arealer, høyere kvalitet, bedre pris og noe lavere volum.

Handlingsrommet til å ha bedre priser på jordbruksprodukter i Norge, er større enn det som praktiseres i tollvernet. Men dette handlingsrommet kan ikke brukes med overproduksjon.

Eller skal vi fortsette som før?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags