Lillehammer Kunstmuseum er ikke bare en sentral kunstinstitusjon på Lillehammer, og kanskje sågar også i Norge. Men den er også et flott knutepunkt og samlingssted for tilreisende kunstinteresserte og også for oss som bor på Lillehammer.

Jeg var skeptisk til at Lillehammer Kunstmuseum skulle legges inn under Maihaugens regime. Men tok meg i å tenke at alle og enhver må jo se at dette er et museum som har vært så utrolig heldig å ha ildsjeler med en utrolig yrkesstolthet i sentrale posisjoner.

I dag kom nyheten om at den utrolige stemningsfulle kafeen som Monika Rosenvinge har drevet i mange år, ikke «vant anbudsrunden» og derfor må gi seg!

Jeg forstår at anbudsrunder må til i offentlige institusjoner. Men her må jeg si at jeg virkelig stiller meg mer enn undrende til kriteriene man la til grunn for den anbudsrunden man nå har gjennomført, når man kunne ende opp med at kafeen slik den blir drevet i dag ikke tilfredsstiller de ønsker og krav ledelsen på Maihaugen la til grunn for den type kafédrift de ville ha på museet. Den konklusjonen må jeg virkelig si fremstår som mer enn merkverdig. Man vil kvitte seg med 2 ildsjeler som har drevet med en så stor yrkesstolthet at de burde feires med brask og bram og hornmusikk.

Hvis museet ikke plass til ildsjeler med stor yrkesstolthet, så er det museets tap.

For herved skal jeg stå fram som stamkunde på kafeen. Lunsjen i enkeltmannsforetak får et betydelig løft når man kommer inn på kafeen og blir møtt av Monika og Hilde. De to har skapt en liten juvel av sted. Disken bugner av fristende bakverk som Hilde har tryllet fram på et minimalt kjøkken. Lekre smørbrød trylles også fram.

Rundt om i lokalet er det et stemmesurr av tilreisende museumsgjester som har kommet med for å se utstillingen, gjerne langveis fra. Og som nå koser seg med god nytraktet kaffe og en lekker liten rett. Gjerne et glass vin hvis man kommer med toget.

Stedet trekker også til seg folk som meg, som synes det er veldig hyggelig med en god kopp kaffe omgitt av litt kontinentalt preg og med utsyn til Juni Prytz lekre museumsbutikk. Også hun en institusjon og en betydelig stemningsskaper på museet.

Her handler museumsgjester vakker glasskunst, keramikk eller smykker. En velfylt bokhylle med kunst- og arkitekturbøker byr Juni også på. Eller så skal man kanskje bare ha et fint kort til en presang. Juni tar imot med stor varme.

Jeg skal ikke skryte på meg å være en kunstkjenner, men jeg følger da såpass med at jeg vet at utstillingene høster lovord og trekker store grupper til museet. Svein Olav Hoff begikk et mesterstykke da han i sommer maktet å samle et 100-talls arbeider lånt inn fra hele Skandinavia og fra en rekke privatpersoner. «PARISERNE» het utstillingen og besto av arbeider fra store norske kunstnere. Et livsverk også for ham vil jeg tro. Han skal ha mye av æren for museets sentrale posisjon velger jeg også tro.

Jeg velger videre å tro at det må være mange museer som misunner Lillehammer Kunstmuseum er ressurs som Svein Olav Hoff.

Det som skjer i dag med avviklingen av det flotte konseptet Monika, og etter hvert også Hilde har utviklet, håper jeg virkelig ikke er et signal på et veivalg museet når har tatt.

Man gir her slipp på en juvel, en gavepakke!

Hva som kommer etter, vet ikke jeg, men var det virkelig nødvendig å komme til den konklusjonen at 2 ildsjeler som på sin måte har bidratt til å museet har den rolle og funksjon det har i dag.

Et museum burde ta vare på verdier som er skapt og vise respekt for yrkesstoltheten som her er utvist.

I stedet sender man et signal til disse to om at Lillehammer Kunstmuseum var egentlig ikke så veldig fornøyd. Sånn vil jeg tro de opplever dette.

Til Monika og Hilde vil jeg si! Vær utrolig stolt over det dere har utviklet. Ta det med dere til et nytt sted. Alle som har besøkt dere, er imponert over hva dere har fått til.

Hvis museet ikke plass til ildsjeler med stor yrkesstolthet, så er det museets tap.

Lykke til. Jeg følger med på lasset til nye lokaler!

Les også: Må avslutte kafédriften etter 13 år: – Jeg fikk sjokk