Hva skjer med kunstmuseet vårt?

Monika Rosenvinge skal ikke lenger drive kafeen på Kunstmuseet. Uforståelig og uklokt, mener Camilla Bennin og Bjørn Arne Buer.

Monika Rosenvinge skal ikke lenger drive kafeen på Kunstmuseet. Uforståelig og uklokt, mener Camilla Bennin og Bjørn Arne Buer. Foto:

Av
DEL

leserinnlegg
Lillehammer Kunstmuseum er et sted der vi har tilbrakt mye tid gjennom veldig mange år, og som er en betydningsfull institusjon for oss. Nå er vi urolige og bekymret for museet, og det i stigende grad. Bekymringen er først og fremst knyttet til sammenslåingen med de andre lokale museene, og de konsekvensene dette får for Kunstmuseet. Hva i all verden har Kunstmuseet faglig å vinne på dette?

Maihaugen, Bjerkebæk og Aulestad er alle høyt elsket og praktfulle kulturinstitusjoner i vårt distrikt – og det er også institusjoner som er svært ressurskrevende å holde ved like og utvikle videre. Lillehammer Kunstmuseum har en annerledes profil og mandat, der det kunstfaglige er hele aksen som museet og driften i huset, kunstbutikken og museumskafeen dreier rundt.

Lillehammer Kunstmuseum behersker en krevende balansegang mellom å ha en lokal forankring der de ivaretar den mer tradisjonelle malerisamlingen, og på den andre siden å være et moderne samtidsmuseum på internasjonalt nivå. Museet samspiller med sitt eget distrikt ved å ta på seg et samfunnsansvar for å bringe kunst til store og små bosatt her. Samtidig som de like utvetydig satser på spennende og utfordrende kunstprosjekter og utstillinger som sjelden vil treffe fullt og helt det brede publikum, men som har høy kunstfaglig verdi. Dette er utstillinger som gir muligheten til å fordype seg i kunst her i Lillehammer – kunst som vi ellers må dra til museer i Oslo, Stockholm eller Berlin for å oppleve. Blant annet har Kunstmuseet prioritert å satse på egne utgivelser av bøker knyttet til utstillingene, og som holder høyt faglig nivå – til stor glede for oss som på denne måten kan ta utstillingene med oss hjem for å lese og kanskje forstå mer av den uutgrunnelige kunsten.

Det som stadig blir klarere for oss etter sammenslåingen, er at dette er en drift som har ett hovedformål – og det er økonomi. Alle forstår betydningen av å drive institusjoner med offentlig tilskudd på en økonomisk forsvarlig måte, men det er faretruende når de økonomiske argumentene hele tiden vinner på bekostning av faglige argumenter. I en slik verden vil en liten institusjon som Lillehammer Kunstmuseum tape hele veien.

Et nytt eksempel på dette, er beslutningen om å legge ned Museumskafeen og overlate driften til en annen driver. Dette fremstår for oss som et uforståelig og uklokt trekk. Museumskafeen har alltid vært drevet i tett samarbeid med og i stor forståelse for Kunstmuseets egenartede mandat. Dette samspillet mellom kafé, butikk og museum, er utviklet og finstemt over mange år. Kafeens eier Monika Rosenvinge har klart å ivareta den samme subtile balansen mellom det nære og lokale, og det profesjonelt avanserte som også kjennetegner Kunstmuseet. Her har høyst ulike personer og grupper følt seg verdsatt i det daglige miljøet på kafeen, både eldre damer med dyp kunstinteresse, voksne kameratgjenger med sans for stemningen og en drøss barnefamilier og unge med tegnesaker, pc og lekser. Samtidig klarer Monika å holde en internasjonal standard på sin lille kafédrift. Med vår erfaring fra samtidsmuseer i inn- og utland, fremstår Museumskafeen i særklasse med sin helt bestemte profil, der varme og nærhet kombineres med en følelse av å kunne være hvor som helst i verden. Det er ikke enkelt å få til.

Den nye sammenslåingen ser ut til å ville slette ut mye av det grunnlaget som har skapt det museet vi kjenner og er glad i. Dette er et museum som det har tatt svært mange år å utvikle faglig og som det kan ta overraskende kort tid å bryte ned. I 2008 ble Lillehammer Kunstmuseum kåret til Årets museum i Norge i konkurranse med alle museer i landet. Den kunstfaglige kompetansen og kvaliteten som ligger bak en slik kåring står utsatt til i disse tider. Det er vårt håp at det fortsatt vil være mulig å skille museene igjen, slik at Lillehammer Kunstmuseum kan beholde sin administrasjon og kontroll over den kunstfaglige utviklingen av museet.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags