Gå til sidens hovedinnhold

Strøtanker rundt «Flygelet»

Artikkelen er over 3 år gammel

leserinnlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Maihaugen er for lengst slått sammen med Malerisamlingen – to vidt forskjellige, men viden kjente varemerker for Lillehammer er blitt til Lillehammer Museum.

Navnet på grunnleggeren av Nordens flotteste friluftsmuseum er tonet ned, og det famøse stakittet med utydelig Sandvig-portrett utenfor hovedinngangen er en evig påminnelse om beslutningstakeres fraværende antenner for vanlige folks mening.

En markant merkevarebyggende direktør og faglig kapasitet er borte fra signalbygget i sentrum.

Den nye Malerisamlings-direktøren har ikke vært her så lenge, og svært få vet hvem han er. Sånn er det bare. Ting kan jo ta tid. Hvor godt han kan ha rukket å sette seg inn i museumskafeens miljø, og hvor kjent han har rukket å bli med driverne i kafeen i «huset sitt» og deres atmosfæreskapende tilstedeværelse, vet man ikke noe om?

Når den ferske tredelen av troikaen som tildelte bevilling for kafédriften, sannsynligvis har fått sine innspill fra de to andre i triumviratet, er det legitimt å reflektere litt over hvor demokratisk prosessen kan ha vært.

Beslutningen om å kvitte seg med nåværende besetning på den serveringsskuten lillehamringer og tilreisende har likt så godt å gå om bord i, vil neppe være en fjær i hatten å vifte med for en nytilsatt direktør. Han hadde fortjent en annen åpningsreplikk enn å måtte svare på: «Var det du som var med på å skippe Monica & Co ut fra museumskafeen?»

Beslutningskriteriene er dessuten verd en profesjonell debatt …

Sykehuset Innlandet og Bredebygden er nærliggende å bringe inn, men la det være nok her å rette søkelys på styrer, prosesser, hvem som beslutter hva, og hvor lenge og hvorfor de blir sittende.

Uansett interessant og tankevekkende, fordi det berører oss alle – ikke minst hva angår bygging av tillit og miljøer.