Nylig var jeg tilstede på et større informasjonsmøte om et nytt boligkompleks i Lillehammer, kalt Mesnakvartalet. I prospektet, i form av en praktbok, ble utbyggerne Smedvig Eiendoms frontfigurer Bjørn Farstad, Anne Marie Aalstad Laakso og Arne Albrigtsen presentert sittende i en rød sofa på Mesnaelvas islagte flate.

Publikum i salen var preget av mye grått hår, og eiendomsmeglerne i trendy antrekk formidlet nøye uttenkte PR-tekster som «Utsiden av våre bygg er innsiden av vår by, og derfor skal vi levere bygg som eldes med verdighet».

Prospektboka som helhet er bort imot fantastisk, inkludert bildekvaliteten, selv om vi skreller av fraser som «kort veg til sentrum», «spennende butikker i nærområdet», «kort veg til fjellets forlystelser» og «Mesnakvartalet et knutepunkt».

Oddvar Rakeng

Lillehammer

Det lokale alibi for trivsel og velvære besørges av ekteparet Bjørnsgaard, som vet hva det betyr å bo i Bryggerikvartalet, en annen arm av Smedvig Eiendom på andre siden av elva. De er behørig avbildet i prospektet. I en sofa de også, men om den kommer fra IKEA er ukjent.

Prosjektets prisliste på leilighetene kan trygt sies være i takt med tidens nasjonale ånd: 12 millioner kroner for de største. Helt i bunnen – også visuelt etasjemessig -  lå på 2,4 millioner. En pussighet midt i denne heksegryte av milde overdrivelser var at Smedvig Eiendom hadde foretatt en dramaturgisk dristighet i forkant av seansen i Bankens festsal: Toppleilighetene var på forhånd satt under budkonkurranse uten at dette var meddelt markedet. I ettertid har det versert et rykte på byen om at enkelte har fått kalde føtter og trukket seg før kontrakt var signert.

Selv om dette skjer i et av verdens rikeste land er det mer enn forunderlig at folk finner seg i en slik boligpolitikk. Den sosiale profilen på boligmarkedet forsvant under Willoch-regjeringen for en del år tilbake. Inntil da var det rundt i norske borettslag en obligatorisk takstordning som ga kontroll på priser og omsetning.

Selv boligpioneren Olav Selvaag, som bygde hus til overkommelige priser for folk flest, har for lengst kastet seg på profittjaget med høye priser på sine prosjekter.

En kan få inntrykk av at det forventes at økonomiske ressurser er på plass før man nærmer seg et eiendomsmeglerkontor. Hvis ikke anstrenger bankene seg selvsagt for å skaffe finanseringsbevis. For eldre ektepar med enebolig blir det ofte snakk om salg av denne før en kommer videre. For de rike med formuer ordner det meste seg.

Men huskjøperne fikk sannelig korte frister på seg etter første seanse for Mesnasalget, i regi av DNB, ledet av meglersjef Katrine Rosenvinge. Lanseringen skjedde torsdag kveld. Villaeierne, potensielle kjøpere i salen, ble presentert for flere veivalg til finanseringsbevis, som måtte være klart innen mandag morgen kl. 10 da salgskontoret ville åpne. Høyt tempo må en si.

I siste nummer av Kirkens Nødhjelps Magasin framkommer en kontrast til den velstandskarusellen vi på vår side av kloden holder på med. Reporter Anna Johnsen Rønning og fotograf Håvard Bjelland, teamet har besøkt Quasi Ransson, en hindulandsby i Sanghar-provinsen der 70-80 prosent av befolkningen mangler tilgang til toalett.

Kirkens Nødhjelp har hjulpet flere landsbyer i området til å bli «avførinsgfrie». For kun 600 kroner er det mulig å skaffe to familier toalett på deling. Befolkningen blir opplært til å vaske hendene med såpe. Hudproblemene er forsvunnet. Før de fikk egne utedoer måtte kvinnene gå i grupper for å gjøre sitt fornødne natterstid. I dagslys var det selvsagt umulig. Etter hjelpeaksjonen kan de gå på toalettet når de vil.

Her hjemme husker vi alle toalettkapasiteten til en mangemillionær på Oppdal for noen år siden. Var det 18 eller 20?

Hvor mange toaletter som finnes i hver leilighet i Mesnakvartalet og byens andre store prosjekt Lillehammer Taarn (med to a`r vel å merke) vites ikke, men god dekning er det sikkert.

Den svenske trubaduren Cornelis Wreesvijk hadde sitt syn på rikmannstendensen:

Du kanske är en rikaman som samlar i en penningpung.

Fast den förut är stinn och tung du gnider och går an.

Din kassakista är din gud men så en afton får du bud.

Och alla din slantar små, vad hjälper de dig då?

Du kan ingenting ta med dig dit du går,

nej, du kan ingenting ta med dig dit du går.

Du förvärvar ej för penningar ett enda litet år

och du kan ingenting ta med dig dit går.

Vi lever i et land hvor økende forskjeller preger oss. De rike blir rikere mens vanlige lønnsmottakere får mindre å rutte med. I fjor ble det notert en reallønnsnedgang. Et radikalt parti som Rødt er overbevist om at regjeringsplattformen fra Jeløya viser at landet styres av kommersielle hensyn, og at velferdsprofilen undergraves. Vanlige arbeidstakere anmodes om lønnsmessig moderasjon, mens lederlønningene vokser inn i himmelen.

Aftenposten antyder dessuten at nevnte plattform er preget av tåkeprat.

Det generelle pengejaget preger også vår tids foreldregenerasjonen med voksne barn.

Det er vanskelig å vite hva egypternes konger tenkte for 5000 år siden da pyramidene ble bygget. Disse gigantiske gravkammerne var ment å kunne bli stående inn i evigheten.

Etter døden skulle kongene oppfattes som guder i menneskeskikkelse.

For flere tusen år siden i Ur i Babylon gikk kongens tjenerskap i døden ved å tømme giftbegre under store seremonier.

Det ble også ofret mennesker under begravelsene til vikingene. «Når en høvding dør blir slaver og tjenestefolk spurt om hvem som var villig til å dø sammen med ham», heter det i boken The Vikings.

Kanskje burde vi i vår tid bestrebe oss på ikke å samle i lader under forvissningen om at «Du kan ingenting ta med deg dit du går»:

Jag är en gammal trubadur som drager land och rike kring

och jag besitter ingenting av visdom och kultur.

Men en sak har mej livet lärt att guldet det är föga värt.

Så om du trår till guld och makt ska du minnas vad jag sagt:

Du kan ingenting ta med dig dit du går,

nej, du kan ingenting ta med dig dit du går.

det finns alltid någon hungrande som invid vägen står

och du kan ingenting ta med dig dit du går.