I slutten av oktober ble Lillehammer tildelt status som UNESCO-litteraturby, som den første i hele Skandinavia. Tildelingen kom etter flere år med forberedelser og strategisk planlegging. Nå gjenstår spørsmålet: Hva i alle dager skal vi med dette?

UNESCO-status er et ord som umiddelbart fører tankene hen til Taj Mahal, Stonehenge, eller Bryggen i Bergen. Slike verdensarvsteder blir gjerne tildelt byer som først og fremst har et stykke arvegods å vise fram. Dersom Lillehammer skulle satset på noe slikt, burde kommunens byggesaksavdeling satt inn støtet allerede i yngre jernalder. Gamle ruiner er ikke noe man kan bare vedta seg til på et kommunestyremøte.

Olav Brostrup Müller

Kultursjef Lillehammer kommune



Heldigvis for oss dekker også UNESCO-systemet mer enn bare verdensarv. I 2004 ble det etablert et UNESCO-nettverk ved navn «Creative Cities», der medlemskap gis til byer som vier kultur en særlig framskutt plass når de planlegger hvordan morgendagens samfunn skal bli.

UNESCO-status gis med andre ord ikke bare til de som har noe, men i like stor grad til de som vil noe.





Lillehammer kommunes kulturstrategi (2014-2027) slår fast at «Kultur skal være fundament i utviklingen av Lillehammer». På samme måte har fylkestinget vedtatt en videreutvikling av litteraturfylket Oppland som et særlig satsningsområde, blant annet gjennom tung tilstedeværelse på bokmessen i Frankfurt i 2019.

Disse strategiene er ikke tatt ut av luften, for i vår region er fortellerkunsten sterkt forankret: Her finner vi ikke bare Nordens største litteraturfestival, men også Den norske filmskolen, Nordens største filmfestival for barn- og unge, samt en av landets høyest ansette forfatterutdanninger – skrivelinja på Nansenskolen.

Legger man til at Lillehammer er friby for forfulgte forfattere, og at to av våre tre Nobelprisvinnere i litteratur hadde hjemmeadresse nettopp her, blir det ganske opplagt at byen en dag kom til å søke om å bli internasjonal litteraturby. Det gjorde vi, og argumentene gikk rett hjem hos UNESCO-sekretariatet i Paris.

Det er vanskelig å se for seg at noen norsk småby er bedre posisjonert for å møte framtida enn Lillehammer er nå


Når Lillehammer nå er tatt opp i UNESCOs Creative Cities-nettverk, er det ikke for å gjøre oss bedre i stand til å gi ut polske sakprosaoversettelser eller arrangere innadvendte diktkvelder. Tvert imot handler UNESCO-statusen om å få tilgang til et av verdens mest prestisjefylte og innovative miljøer for byutvikling.

Hvordan skal vi bo og leve i 2040? Hvem skal byen være til for? Hva skal vi leve av? Målet med statusen er altså ikke bare å løfte litteraturen, men å utvikle det UNESCO kaller «Sustainable Urban Development».

I den forbindelse vil enkelte kanskje oppleve det som noe gåtefullt at lille Lillehammer ble tatt opp i det fornemme UNESCO-systemet sammen med byer som Québec, Manchester, Bucheon, Durban, Milano, Seattle og Utrecht - byer som har et samlet innbyggertall på nærmere 6,7 millioner.

Vi mener Lillehammer har enormt mye å lære av de internasjonale storbyene vi nå skal begynne å treffe på fast basis, samtidig mener vi at vi som samfunn også har en del å lære bort.

Lillehammers UNESCO-status er resultat av et dypt forankret samarbeid mellom Nansenskolen, Litteraturfestivalen, Stiftelsen Lillehammer Museum, Høgskolen i Innlandet, Oppland fylkeskommune og Lillehammer kommune. Trolig er det kombinasjonen av disse sterke fagmiljøene som har gitt oss den gavepakken UNESCO-status er.

Det er vanskelig å se for seg at noen norsk småby er bedre posisjonert for å møte framtida enn Lillehammer er nå. Men for at UNESCO-statusen skal kunne ha effekt, må både folkevalgte, bedriftsledere og innbyggere samle seg for å gi kulturen et løft i årene som kommer.

UNESCO-sekretariatet i Paris har allerede sett potensialet vårt.

Tidspunktet for å hvile er ikke nå.