LIV LAGA - UTVIKLING I DISTRIKTET Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Arbeid er fortsatt den viktigste grunnen til at folk flytter til et sted, ifølge Distriktssenteret (2016).
Men hvordan kan vi få folk til å bli?
Befolkningsutvikling er et spennende og komplekst tema, og det finnes dessverre få fasitsvar.
Attraktive arbeidsplasser er svært viktig, men det er ikke alltid nok.
De siste årene har jeg opplevd at folk har flytta fra regionen vår til tross for gode jobber. Årsakene er mangfoldige, men det har likevel gjort meg nysgjerrig. Hva er det som skaper attraktive lokalmiljø der folk vil bli boende, utover det å ha en tilfredsstillende arbeidsplass?
En kommune har en viktig rolle som utviklingsaktør. Det kan gjelde alt fra attraktive boligtomter, kultur- og fritidstilbud, gode vilkår for næringslivet, trygge oppvekstvilkår etc. Åtte av ti distriktskommuner driver også med såkalt «tilflyttingsarbeid», med varierende effekt.
Jeg mener det er viktig med en aktiv kommune, men vi må ikke glemme privat næringsliv, frivillig sektor og egne innbyggere. Alle kan være gode ambassadører for å få folk til å komme, og alle har et medansvar for å få folk til å trives i egen bygd.
Så hva betyr dette i praksis? Det kan være så mangt, men jeg har lyst til å dele noen personlige erfaringer fra tida da jeg flytta tilbake til Gudbrandsdalen. Jeg ble raskt invitert på bl.a. strikketreff, byttekveld og fjellturer. På mandager var det noen som hadde tatt initiativ til å spille fotball, så lavterskel at til og med jeg kunne delta. Det dukka stadig opp nye ansikt, og det ga gode muligheter til å få seg et sosialt nettverk på en ny plass. Jeg sier ikke at alle har samme erfaring, men det inspirerte i alle fall meg. Ingen kan inkludere alle, men alle kan inkludere noen. Et annet eksempel: Over 60 stykker på 17. mai frokost ble litt arbeidsomt for vertskapet, men som et inkluderingstiltak ga det grunnlag for optimisme!
«Jobb får folk til å komme, kultur får folk til å bli» heter det i et sitat. Jeg vet ikke om det stemmer, men det kan være verdt en ettertanke. Bygda kan nok aldri konkurrere med byen i antall tilbud, men jeg mener vi kan konkurrere når det kommer til god livskvalitet. Livskvalitet gir verken mat på bordet eller tak over hodet, men god livskvalitet skal likevel ikke undervurderes for å få folk til å bli værende.
Distrikts-Norge har muligheter som ikke finnes i byen, men kanskje må man i større grad ta initiativ til det selv. Skape sin egen hverdag, kanskje til og med etablere sin egen arbeidsplass. Vi kan ikke forvente at alle skal lykkes med det, men vi må i alle fall heie fram de som prøver. Mange av fremtidens jobber er ikke skapt enda. Kan vi klare å skape noen av dem her?
Helt til slutt – la oss være ærlige. Å kjempe mot store, globale sentraliseringstrender krever en tøff psyke og en sterk vilje. Det føles ofte som å padle motstrøms, og vi blir nødt til å være fleksible, løsningsorienterte og åpne for nye ideer. Vi må ha flere tanker i hodet likt, og være rause med hverandre. Fine ord, men de er ikke alltid like lette å gjennomføre i praksis. Her er det ikke snakk om å gi opp ved første korsvei. Jeg mener det er verdt kampen, og vil gjøre mitt beste for å bidra til at Gudbrandsdalen forblir en levende og attraktiv region inn i fremtiden. Hurra for Bygde-Norge!