I disse metoo-tider dukker stadig begrepene «rettssikkerhet» og rett til «kontradiksjon» opp. Det kan kanskje være på sin plass med en avklaring av begrepene.


Rettssikkerhet er et begrep som henger sammen med begrepet «rettsstat». I en rettsstat skal offentlig makt og myndighet utøves med hjemmel i lov. Det skal være normer som regulerer forholdet mellom enkeltindivider og offentlige myndigheter. En rettsstat kjennetegnes ved at myndighetene er bundet og begrenset av rettsregler som er gitt av den lovgivende forsamling – hos oss Stortinget-; myndighetene kan ikke handle etter eget forgodtbefinnende. Disse reglene skal verne enkeltindivider mot overgrep fra myndighetenes side. Domstolenes og forvaltningens avgjørelser skal treffes etter en forsvarlig prosess og være i samsvar med lovens krav. Ved å stille krav til saksgangen, ønsker man å sikre et riktigst mulig resultat.

Et element i rettssikkerheten er partenes adgang til innsyn i opplysninger om seg selv og rett til imøtegåelse av påstander/anklager som måtte være rettet mot seg. Dette kalles kontradiksjon. Kontradiksjon betyr altså at partene skal ha muligheter for å delta i beslutningsprosessen. Saken skal avgjøres på et grunnlag der begge parter har hatt anledning til å imøtegå hverandres fremstilling. Det gjelder for rettssaker så vel som for forvaltningssaker. I straffesaker er det dessuten strenge beviskrav for å hindre at uskyldige blir dømt. 

Begrepene rettssikkerhet og kontradiksjon har derfor, i sin egentlige betydning, relevans i saker der det offentlige har en rolle saken.


Forskjell på privat og offentlig virksomhet
Private organisasjoner, innbefattet politiske partier, står i utgangspunktet fritt til å lage egne regler, retningslinjer og prosedyrer, heretter omtalt som interne regler. Reglene kan gjelde vilkår for medlemskap og krav som stilles til medlemmene. Det forutsettes at reglene ikke er i strid med norsk lov. For eksempel gjelder likestillings- og diskrimineringsloven for alle samfunnsområder, også private organisasjoner. Loven inneholder forbud mot trakassering, også av seksuell art, og en plikt til å forebygge trakassering.

Det er opp til hver enkelt av oss å bestemme om vi vil bli medlem i politiske partier eller organisasjoner, og om vi vil godta spillereglene som gjelder for medlemskapet. Norske statsborgere blir vi, som hovedregel, den dagen vi blir født. Som norske statsborgere har vi rettigheter og plikter overfor staten, som vi ikke kan velge bort.

Det er neppe ønskelig at private organisasjoner skal ha plikt til å følge like strenge regler for prosess og beviskrav som dem som er forankret i rettsstatens prinsipper.


Derfor er det også forskjell på regler som myndighetene har satt sin autoritet bak, og på interne regler. Og derfor er det forskjell på brudd på regler som er vedtatt av Stortinget og regler som er gitt av et politisk parti eller en annen organisasjon. I førstnevnte tilfelle er det et offentlig forvaltnings- eller rettsapparat som håndhever reglene og eventuelt en domstol som treffer avgjørelser etter en lovfestet prosess. Og da må hensynet til rettssikkerhet og retten til en forsvarlig saksgang, medregnet kontradiksjon, følges.

Brudd på interne regler er ikke brudd på norsk lov, med mindre reglene inneholder lovforbud som er overtrådt. Hvis det er brudd på likestillings- og diskrimineringsloven, skal saken behandles etter de bestemmelser som følger av loven.

Private organisasjoner kan for øvrig følge egne prosedyrer for hvordan de håndterer brudd på interne regler, selv om rettsstatens prinsipper med fordel kan benyttes som rettesnor også for behandling av slike saker.

Men det er neppe ønskelig at private organisasjoner skal ha plikt til å følge like strenge regler for prosess og beviskrav som dem som er forankret i rettsstatens prinsipper.