Nå eller aldri for Mjøsen Skog

Gaute Nøkleholm, bestyrer, Romedal og Stange Almenning, mner at en betydelig andel av medlemsmassen i Mjøsen  flytter medlemskapet til Glommen- og Viken Skog, hvis det ikke blir fusjon.

Gaute Nøkleholm, bestyrer, Romedal og Stange Almenning, mner at en betydelig andel av medlemsmassen i Mjøsen flytter medlemskapet til Glommen- og Viken Skog, hvis det ikke blir fusjon.

Av
DEL

leserinnlegg

Fremtidsmulighetene for skognæringen i Innlandet er i ferd med å settes i spill ved at bagateller og detaljer blåses opp til monumentale mistanker og utfordringer.

Det er helt innlysende at Terje Uggens arbeidsgiver må få kompensert økonomisk for den innsatsen som Uggen gjør for fellesskapet i Mjøsen Skog. Det mente naturligvis også årsmøtet der det ble vedtatt. At Lillehammers lokale avis serverer dette som en skandale er ikke journalistikk, men tyntflytende dramaturgi. Forhåpentligvis vil andelseierne håndtere dette med sunt bondevett. Hvem som formelt står som øverste leder i første fase grenser forøvrig hårfint til knekkende likegyldig. Det vet alle som har organisasjonserfaring, slik de fleste andelshaverne faktisk har.  

Andre er opptatt av risiko. Det er da viktig å tenke over at «risiko» består av to elementer; sannsynligheten for at noe skjer og enda viktigere - konsekvensen om det skulle inntreffe. De risikoelementene vi har fått røket ut og frem i lyset er muligheten for at innsparingene ved en fusjon kan bli lavere enn forventet. Det snakkes videre om risiko for at sammensmeltingen av kulturene tar lenger tid enn ønsket, eller systemer som tar mer tid å få i funksjon enn antatt. Verken sannsynligheten eller konsekvensen av dette kvalifiserer til noe i nærheten av det folk flest forbinder med «risiko». Men begrepsforvirringen er allikevel nok til å skape en giftig usikkerhet og beslutningsvegring hos andelseierne.

Det som imidlertid er svært sannsynlig, og som samtidig vil ha store konsekvenser, er at en betydelig andel av medlemsmassen i Mjøsen som følge av økonomiske betingelser flytter medlemskapet til Glommen- og Viken Skog, hvis det ikke blir fusjon. Både Mjøsen og Glommen mister dermed den økte markeds- og næringspolitiske styrken de begge ville fått i kompaniskap. Og dette er irreversibelt. Ingen vil være i stand til å danne et nytt andelslag for Innlandet i ettertid ved å gå fra dør til dør hos skogeiere som har funnet sin plass i et nytt andelslag. Det er nå eller aldri, og det dreier seg om grunnlaget for både skogbruket og Innlandets framtidige trebaserte verdikjeder, arbeidsplasser og verdiskaping.  

Fusjonsdokumentet viser at netto tømmerpris i Mjøsen ligger betydelig under Glommen. Dette til tross for høy furuandel i Glommen, som heller skulle bidra til lavere gjennomsnittspriser i denne geografien. Transportavstand og driftsforhold forklarer ikke forskjellen. Glommen oppnår faktisk høyere priser mot industrien. Dels fordi industrien vet at Glommen har sterk konkurranse i sin geografi og at alle ledd må strekke seg lenger for å få volumet derfra. Dels fordi Glommen ligger nær industrien. Lillehammer kommer ikke nærmere Karlstad ved en fusjon, men det gjør den gjennomsnittlige transportavstanden fra Mjøsen som del av GM-skog i prisforhandlinger! I tillegg vil transportkostnadene reduseres med ca 20% i større avtaler med regelmessige ruter. Disse elementene går Mjøsen glipp av i forhandlinger alene. Samtidig er både Mjøsen og Glommen for små hver for seg til å få status og priser som storleverandør, noe de klart ville oppnådd sammen.  

Skogeiernes organisering har fra starten fulgt fløtningsvassdrag. Nå er det bil, tog og båt som gjelder, men grunntanken må være den samme for å kunne fronte felles interesser. Mjøsen og Glommen har jernbanen som felles logistikk mot samme marked. Derfor hører ikke Mjøsen til Viken Skog, som på sin side har betydelig flyt av massevirke mot kai og som tungt må prioritere avsetning for massevirke i sin næringspolitikk. Dette til forskjell fra Mjøsen og Glommen som har felles logistikk, felles tremekaniske industri i innlandet og felles marked for massevirke. 

Uten fusjon så mister Mjøsen og Glommen både forhandlingskraft i markedet og næringspolitisk styrke mot viktige mål i felles geografi og for felles industri. Med ønske om utvikling av Innlandet som bioøkonomisk kraftsenter vil et fushjonshavari være svært uheldig og dessuten altså irreversibelt. Tiden er inne for å løfte blikket mot fremtiden, over både personer og detaljer.  

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags