Den kompliserte naturmangfoldloven

Illustrasjonsfoto:  Skogen er kanskje det viktigste stedet for biologisk mangfold. Omtrent halvparten av alle rødlistede arter i Norge har skogen som levested.

Illustrasjonsfoto: Skogen er kanskje det viktigste stedet for biologisk mangfold. Omtrent halvparten av alle rødlistede arter i Norge har skogen som levested. Foto:

Av

Naturmangfoldloven fra 2009 står sentralt både i ulvedebatten og andre saker som berører naturens mangfold. Her følger en kort redegjørelse for lovens viktigste innhold og noen av utfordringene som ligger i lovens anvendelse og bærekraftig naturbruk.

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

debatt

Lovens overordnede formål er at naturen og dens biologiske, landskapsmessige, geologiske og økologiske prosesser og mangfoldighet skal ivaretas gjennom bærekraftig bruk og vern. Naturen skal altså forvaltes slik at den opprettholder grunnlaget for menneskenes virksomhet, kultur, helse og trivsel i fremtiden. Loven gjelder norsk landterritorium, herunder innsjøer og vassdrag, og norsk territorialfarvann. Loven gjelder ikke for menneskeskapte arealer, nytteplanter og beitedyr.

Forvaltningsmålet for økosystemer og naturtyper er at mangfoldet skal ivaretas med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner de enkelte naturtypene. Målet er også at økosystemers funksjoner, struktur og produktivitet ivaretas så langt det anses rimelig. Når det gjelder de enkelte artene og deres genetiske mangfold, skal dette ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av.

Prinsipielt ansvar for naturen

Enhver skal gjennom sine personlige eller næringsmessige virksomheter opptre aktsomt og gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet. Utføres en aktivitet i henhold til en tillatelse gitt av offentlig myndighet, anses aktsomhetsplikten som oppfylt dersom forutsetningene for tillatelsen ikke brytes. Loven sier at følgende fem prinsipper for offentlig saks- og beslutningstaking skal legges til grunn som retningslinjer ved utøving av offentlig myndighet:

Kunnskapsgrunnlaget (§8)

Alle offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger. Kravet til kunnskapsgrunnlaget skal stå i et rimelig forhold til sakens karakter og risiko for skade på naturmangfoldet. Myndighetene skal legge vekt på kunnskap som er basert på generasjoners erfaringer gjennom bruk av naturen, men bare dersom dette kan bidra til bærekraftig bruk og vern av naturmangfoldet.

I mange tilfeller er det store mangler i kunnskapsgrunnlaget. Årsaken til dette er at naturforskningen og forvaltningen i stor grad er rettet mot et fåtall av arter som har økonomisk betydning. Kunnskap på økosystemnivå er derfor mangelfull, noe som tilsier at det er behov for omfattende forskning og utredning om økosystemenes evne til å tåle menneskelige inngrep. I tillegg er det slik at generasjoners bruk av naturen ikke nødvendigvis kan defineres som bærekraftige i dag, og bruksendringer er absolutt nødvendig i mange tilfeller. Industriell virksomhet og utmarksbruk som medfører, eller krever, desimering eller utryddelse av plante- og dyrearter er eksempler på ikke-bærekraftig naturbruk.

Føre-var prinsippet (§9)

I mange tilfeller treffes fortsatt beslutninger uten at det foreligger tilstrekkelig kunnskap om hvilke virkninger den kan ha for naturmiljøet. Dette er for eksempel tilfellet med bestandsmål og avskytningstiltak for ulv. I slike tilfeller skal det tas sikte på å unngå vesentlig skade på naturmangfoldet ved å innta en «føre-var» holdning inntil man vet mer om ringvirkningene. Dette er ikke gjort tilstrekkelig i ulvesaken fordi fokuset dreier seg hovedsakelig om ulv og beitedyr.

Faktum er at lovens relevans i ulvesaken snarere dreier seg om en større del av naturmiljøet.  Foreligger det en risiko for alvorlig eller irreversibel skade på naturmangfoldet, skal ikke mangel på kunnskap brukes som begrunnelse for å utsette eller unnlate å treffe forvaltningstiltak. Det er derfor alltid en fordel dersom det foreligger fyldig kunnskap om natur- og artsmangfoldet på forhånd.

Økosystemtilnærming og samlet miljøbelastning (§10)

Et tiltak, eller en driftsform, som kan tenkes å påvirke et økosystem, skal vurderes ut fra den samlede belastning som økosystemet allerede blir, eller kommer til å bli, utsatt for. Dette er et stort problem i norsk naturforskning og-forvaltning fordi de aller fleste som jobber med dette har sine akademiske grader og kunnskapsfelt som er begrenset til enkeltarter. Det skjer heldigvis en gradvis endring i dette ved at det forskes mer på økosystem-nivå og sum-virkninger, slik at en enda mer helhetlig naturfaglig forståelse kan legges til grunn i framtiden.

Utbyggerne skal betale (§11)

De som ønsker utbygging eller andre tiltak som påvirker natur- og artsmangfoldet skal dekke kostnadene knyttet til skadebegrensende tiltak for naturmangfoldet. Betingelsen er at dette ikke er urimelig ut fra tiltakets og skadens karakter. Denne bestemmelsen er selvsagt problematisk for næringslivet fordi det kan bli dyrt å bekoste den kunnskapen som er nødvendig.

Slike faglige konsekvensutredninger utføres av en rekke forsknings- og konsulentbedrifter. Konkurransen er stor på dette feltet, og det foreligger mange eksempler på at dette har medført utilstrekkelig faglig kvalitet på miljøutredningene. Slik sett står miljøfagene i en særstilling sammenlignet med andre fagområder ,fordi faglig etterrettelighet kan oppfattes som lite attraktivt hos oppdragsgivere fra næringslivet. Det er også en fare for at slett miljøfaglig utredningsarbeid kan gi stor pågang av oppdrag fra oppdragsgivere som ikke er opptatt av grønn omstilling. 

Faglig etterrettelighet kan oppfattes som lite attraktivt hos oppdragsgivere fra næringslivet

Morten Kraabøl

Miljøforsvarlige driftsmetoder og miljøløsninger (§12)

For å unngå eller begrense skader på naturmangfoldet skal det tas utgangspunkt i driftsmetoder og –teknikker, samt lokalisering som ut fra en samlet vurdering av naturmangfoldet tilstand og økonomiske forhold, gir de beste samfunnsmessige resultater. Dette betyr at det er behov for mer kunnskap om miljøløsninger som muliggjør både næringsmessig virksomhet som ikke medfører vesentlig skade på naturmangfoldet. I tillegg er det viktig å erkjenne at naturens tilstand er en del av det som forstås med «de beste samfunnsmessige resultater». Natur og samfunn er altså ikke atskilt fra hverandre.

Konklusjon

Økt omfang og bredde i forskningsaktiviteten innen biologi og økologi vil derfor gi 1) et bedre kunnskapsgrunnlag, 2) færre tilfeller av anvendelsen av føre-var prinsippet, 3) styrkede mulighet til å utrede de samlede belastningene på økosystemet og 4) et bedre faglig grunnlag til å foreslå gode miljøløsninger som ivaretar alle parter i slike saker. Videre er det et åpenbart behov for å fastsette flere retningsgivende kvalitetsnormer for naturmangfoldet som spesifiserer nødvendige bestandsstørrelser i forhold til levedyktighet og høstingspotensial, samt genetisk integritet. Mer naturforskning vil derfor gi et langt bedre utredningsgrunnlag for fagkonsulentene og et mer velbegrunnet beslutningsgrunnlag for politikerne.

Morten Kraabøl

PhD i biologi

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags