La oss snakke mer sant om livet

Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

Jeg tror flertallet av oss preges, rammes og påvirkes av våre unge som den siste tiden har valgt å forlate livet. Disse vakre, flotte, verdifulle ungdommene våre som ikke ser noen annen utvei enn å forlate alt og alle.

DEL

leserinnleggJeg tror vi alle kjenner smerte for de som nå har mistet en av sine aller kjæreste, og som sammen med sorgen fylles av så mange ubesvarte spørsmål. I de fleste samtaler jeg har med mine medmennesker om dagen løfter mange fram det samme:

Hva er galt med samfunnet vårt? 

Hva gjør vi nå?

Jeg tror svaret er mangfoldig, sammensatt og komplisert.

Jeg tror vi må lete og handle på flere plan for å finne gode, langvarige og kvalitetssikrede løsninger. Jeg tror vi må jobbe sammen og tenke bredt for å se hva vi som hjelpeapparat, helsevesen, skole, kirke, samfunn og enkeltpersoner kan gjøre.

For jeg tror vi alle er enige: Vi kan ikke vente. Vi må gjøre noe.

Samtidig med at det jobbes fram gode tilbud og ordninger ønsker jeg å oppfordre enkeltmennesket: For jeg ønsker meg et samfunn der vi våger å snakke mer sant om livet. Et samfunn der det vi viser fram og gir fokus rommer alle livets farger. Et fokus som kan minne oss om at de mørke farger i livet er like naturlig som de lyse. 

Jeg ønsker meg et samfunn fylt av flere mennesker med mot til å se hverandre, spørre hverandre, bry oss om hverandre

De aller fleste vet det, men når jeg ser meg rundt i samfunnet og i sosiale medier synes jeg vi har mistet balansen. Jeg tror det skapes usanne forventninger til livet når de lyse sommerdagene får så mye mer plass enn de stormfulle og mørke dagene. Jeg synes livet stilles frem som om det er unormalt dersom hverdagen tidvis kan kjennes som en tung utfordring en ikke helt vet hvordan en skal løse.

Jeg ønsker meg et samfunn fylt av flere mennesker med mot til å se hverandre, spørre hverandre, bry oss om hverandre – samme hvor skremmende det tidvis kan være å fjerne avstanden som kan leve mellom oss.

Det finnes så mange nestekjærlige, sanne og varme mennesker, men jeg vet det finnes flere - jeg vil oppfordrer dere alle til å agere.

Jeg tror vi trenger en skare av modige mennesker som, etter å ha kjent hjertet verke i redsel over alt det krevende som rammer oss nå, går ut og snakker sant om livet.

Mennesker som ser hverandre. Oppriktig.

Mennesker som bryr seg om hverandre. Oppriktig.

Mennesker som tenker at vi er skapt til å ta vare på hverandre, støtte, styrke, glede og trøste hverandre. Mennesker som hver dag gjør sitt for å skape en balanse til det vondt med de beste redskap vi er gitt til slik:

Godhet, nestekjærlighet, omtanke og sanne samtaler om livet. Samtaler som viser vår neste – ung og gammel – at det naturlige livet rommer alle farger, men ingen skal måtte bære alene når de synes utfordringer de møter blir for tunge. Alle skal kunne kjenne at de kan finne noen å dele med i tillit og trygghet.

Så hva skal vi gjøre?

Kjære medmennesker. Vær med å vise at livet er mangfoldig og rommer alle farger like naturlig. Vi skal ikke dele alt vårt indre med hele verden, men kanskje våge å være litt mer ærlig i møte med hverandre. Kanskje bytte ut frasen «går det bra» med «hvordan har du det egentlig». Kanskje snakke litt mindre om livets bagateller og litt mer om de tema som krever en del av oss, men som de aller fleste tenker på. Og våg å bry deg, våg å se, våge å vise nestekjærlighet. 

Vi ER mange som står her sammen med dere – foreldre, tanter, onkler, naboer, venner, lærere, helsesøstre, prester, diakoner og vaktmestere. 

Og kjære, kjære vakre, umistelige ungdom. Vi ER mange som står her sammen med dere – foreldre, tanter, onkler, naboer, venner, lærere, helsesøstre, prester, diakoner og vaktmestere. 

Dere er ikke alene. Dere har oss.

Verden trenger dere – hver eneste en av dere.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags