Pels på kroppen

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

leserinnleggJeg hørte på Ekko i NRK P2 forleden. En veterinær forklarte at dyr har følelser.

Hun sa at å holde dem i bur for så å lage varme, vakre plagg til oss mennesker, er inhumant. Hun mente at vi IKKE skulle bruke pelsene våre fordi det ble tolket som en støtte til pelsdyrnæringen.

Jeg har to pelser. Den ene er av russiske minkdyr som døde for over tjue år siden. Jeg ga den til min svigerdatter, men hun vil ikke bruke den, så nå får jeg den tilbake. Den andre er en like gammel jakke i sauskinn. Sto fårene i bur eller ble de også brukt til en gryterett med kål? 

Vil folk fra dyrebeskyttelsen spytte på meg hvis jeg bærer pels? Etter en kjapp rundspørring i Lillehammer, har jeg inntrykk av at her godtas pels som en del av vinterbekledningen. Hurra!

Jeg ønsker ikke at dyr skal lide. Men jeg er ikke overbevist om at burdyr har det så vondt. Tanken streifer innom kanarifuglen og de tropiske fiskene. Mye av det kjøttet vi spiser kommer fra dyr som er stuet sammen og tråkker i egen møkk. Det samme gjelder høner og deres egg.

Hvor går grensen? Hvordan vet du som spytter eller spotter at revepelsen er fra Mikkel i bur eller frittløpende luringer? Hvordan vet jeg om jeg kan trygt gå med en sau som også ble mat eller en mink som ble del av min finkåpe i nittiårene? Og mens vi er inne på det: Hvorfor får jeg gå med skinnsko, lærbelter, jakker og hansker? Og hvorfor er det greit at jeg spiser kjøtt, oppdrettslaks og egg? Burdyr skaper arbeidsplasser. Og mat og varme.

Mette Helena Elfving, Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags