Pensjonsreformen ble innført for å gjøre pensjonssystemet mer «bærekraftig», et litt fint ord for at systemet skulle bli billigere for samfunnet. Kanskje var det nødvendig? Jeg vet ikke og skal ikke bruke tid på hele reformen her, men velger å holde meg til noen ganske får punkter.

Lønnen går opp – pensjonene ned

Ett av de mange grepene som ble vedtatt i pensjonsreformen var måten pensjoner blir regulert på. Det ble slutt på reelle forhandlinger i trygdeoppgjørene. I stedet kom et drøftingsmøte og en fast regel som sa at pensjonistene skulle få 0,75 prosent mindre enn lønna til gjennomsnittet av lønnsmottakerne hvert år. I flere år førte det til at både lønn og pensjon økte, på grunn av gode lønnsoppgjør. De siste tre årene derimot, har vi hatt lavere reallønnsutvikling enn de yrkesaktive. Dermed har denne regelen fått et utslag politikerne ikke hadde sett for seg når de innførte den. Pensjonene går ned.

Flikker på et system som virker dårlig

Til og med politikerne våre har sett dette. Tidligere statsråd Robert Eriksson lovte å rette opp dette, men kom aldri så langt. Siden har man satt på ulike former for plasterlapper. Minstepensjonen er økt, men det kommer ikke de offentlig ansatte til gode, på grunn av samordning. Skattesatsen er justert, men det kommer ikke de med de laveste pensjonene til gode osv.  

Nylig kom Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre på banen med et mer helhetlig forslag. De foreslår at pensjonistene får et gjennomsnitt av lønns- og prisveksten hvert år. Det sikrer pensjonistene mot tap i dårlige tider, men vil kunne gi dem mindre når lønningene stiger kraftig.

Tilbake til forhandlingsbordet

Vi skryter av trepartssamarbeidet i norsk arbeidsliv. Likeverdige parter setter seg ned, vurderer den økonomiske situasjonen, hva næringslivet tåler av høyere lønninger og andre goder, og blir til slutt enige om hva som bør være et fornuftig nivå i lønnsoppgjøret. Slik gjorde vi det i trygdeoppgjørene, og slik bør vi begynne å gjøre det igjen. Vi vil tilbake til reelle forhandlinger!

Ufint overfor uføre

I 2015 ble uførepensjon lagt om til en uføretrygd som skattes som vanlig inntekt, det ga høyere skatt enn før. For mange, særlig i offentlig sektor innebar det en ganske kraftig reduksjon i inntekten. Levealdersjustering er et annet eksempel. Mens friske og arbeidsføre kan jobbe lenger for å opprettholde nivået på pensjonen, kan de uføre selvsagt ikke gjør det samme, de er jo utenfor arbeidslivet allerede. Det er riktignok innført en midlertidig skjerming fram til 2018. Den skal dempe litt av effekten av denne urettferdigheten, men etter 2018 vet ingen hva som vil komme.

Både Arbeiderpartiet og SV har programfestet at uførereformen skal gjennomgås på nytt for å rette opp svakheter som fører til at uføre taper. Dermed kan hver enkelt pensjonist påvirke framtida si ved å bruke stemmeseddelen riktig ved valget i september.