Gå til sidens hovedinnhold

«Leve hele livet»: Regjeringen satser: 50 kroner pr. pensjonist

Artikkelen er over 3 år gammel

leserinnlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Fremskrittspartiet-, Høyre- og Venstre-regjeringen har fremlagt en kvalitetsmelding, med tittelen «Leve hele livet». Den beskriver ulike forslag til hvordan eldre og eldres levekår skal møtes, og hva slags innhold ulike velferdstjenester bør ha. Meldingen utfordrer med andre ord kommunene på hvordan man kan styrke eldreomsorgen.

I forslag til statsbudsjett for 2019, avsetter regjeringen 48 millioner kroner til dette formålet. Norge har rundt 961 000 pensjonister. Det betyr at det i snitt avsettes 50 kroner pr. pensjonist til denne nye satsingen. Det skal bidra til å dekke forbedringer i kvalitet på mat, aktiviteter/ kultur, helsetjenester, kontakt med pårørende, og informasjonsarbeid med å tilrettelegge for alderdommen mv. (tilpasse huset for rullestolbruk, forbedre baderom o.l.).

Det er ikke til å unngå at man blir provosert når man samtidig leser at Fremskrittspartiets stortingsgruppe bevilger seg 26 900 kroner pr. person – av skattebetalernes penger – på fest og moro.

Et bekymringsfullt område er eldre og mat/ ernæring. Tidvis hører vi tilfeller om at eldre er underernærte, lider av uttørring, eller at mediene viser bilder av uappetittlig mat, og som trolig er av dårlig kvalitet.

Kan det være slik at det er for få hender til å påse at alle eldre får i seg den maten de trenger, få i seg nok drikke, eller at enkelte ikke kjenner på sultfølelse og trenger ekstra oppfølging? For dette handler om eldres integritet og verdighet, og samfunnets respekt for eldre som mennesker.

Hvordan står det til med samfunnets evne til å utøve fordelingspolitikk gjennom skatter og avgifter – for å nå målene om god kvalitet på velferdsstatens tjenester? Dagens kutt i velferdstilbud, og i helse- og omsorgstjenester viser at vi er på feil kurs.

I dag er det blitt «moderne» å styre etter budsjett, og ikke ut fra menneskelige hensyn og behov. Våre eldre fortjener en omvendt prioritering. Det er det de har betalt skatter og avgifter for å få gjennom et helt yrkesliv.

De som bygde velferdsstaten tok seg råd til å bygge opp en reke støtteordninger og tiltak – gjennom det som kalt for «selvhjelpsperioden». Hvilket betyr at alle støtteordninger skjedde gjennom pliktig medlemskap og kontingent-/ premieinnbetalinger – som et solidarisk spleiselag. Det vil si uten støtte fra det offentlige.

Moderne skatte- og avgiftssystemer, og folketrygden skulle avløse selvhjelpsperioden. Noe som innebar at finansiering av velferdsordningene skulle skje via det offentlige gjennom skatt.

Da blir spørsmålet: Skal eldreomsorgen styres etter budsjett eller ut fra menneskelige hensyn og behov? Menneskelig hensyn og behov koster åpenbart noe mer enn en økning på 50 kroner pr. eldre – på toppen av dårlig kommuneøkonomi?