Erik S. Winther og «New Public Management»

Av
DEL

leserinnlegg
Det er slik med gener at de oftest slår seg på når de blir stimulert utenfra. Hvis du barberer litt pels fra ryggen til en brun hare om sommeren, så vokser det raskt ut hvit vinterpels på flekken der den fryser. Selv på sommeren. Innen vitenskap kalles dette determinisme.

Som mennesker er vi skuespillere i et teater hvor alle replikkene er gitt på forhånd. Innen politikk kalles det mekanisk materialisme. Samfunnet blir et dokketeater hvor vi henger i snorer styrt av en leder og partiets sentralstyre. Dialektisk materialisme, derimot, forutsetter at individ og samfunn utvikler seg sammen. Dette kalles også demokrati. Samfunnet påvirker individets gener som igjen påvirker samfunnets gener osv.

Etter å ha lest Erik S. Winthers innlegg i dagens GD, er jeg glad for at slike kjemper som han kan stå opp for distriktet vårt og være så klar og tydelig. Men jeg er usikker på hva Erik S Winther mener med gener. Er det partiet hans sine gener han sikter til? Eller er det velgernes? Og hvorfor denne sutringen? Samfunnsendringene han hamrer løs på ligger vel innfor modellen «New Public Management», og ble så vidt jeg husker innført av Jens Stoltenberg etter at Gro Harlem Brundtland hadde utreda den?

En kan høre en fjern torden fra sementblandere helt tilbake til seint 1940-tall når Erik S. Winther skriver sine leserbrev. Gjenoppbygging. Den norske drømmen. Hardt arbeid og fellesskap. By og land, hånd i hånd. Industri, kraftproduksjon, lov og orden. Sosial velferd. Nøysomhet og dugnadsånd.

Jeg vokste opp på et småbruk oppe i granskogen ovenfor Lillehammer.

48 mål med bratte, vestvendte jorder der det var mulig å dyrke bygg. Og poteter. Fire unger og fire gamle på førå. Dette var før Borten kom med folketrygden sin i 1967. Faren min gikk i fjøset og bak hesten 16–17 timer om dagen for å forsørge desse ti personene han hadde i sitt hushold. Han klagde aldri. På sommeren ute på jorda. På vinteren i skogen. Vi kjøpte sko og noe klær og luksusvarer som sukker og kaffe. Mora mi kokte og sydde. Vi verken sulta eller frøys og hadde det etter forholda godt. Ikke kun fordi vi ikke visste bedre.

Småbruket var selvforsynt med det vi trengte og var uten gjeld. Vi hadde ikke mye penger, men materielt klarte vi oss bra. Utslagsvask med innlagt kaldt vann, strøm og en radio. Vi leste Gudbrandsdølen og et magasin jeg tror heter «Budskap og avdrått». På folkebiblioteket lånte vi gratis bøker. To av heltene jeg dyrka het Håkon Brusveen og Juri Gagarin. Overskuddet av drifta på bruket ble videre formidla storsamfunnet og inntektene gikk til drift og kjøp av diverse redskaper.

Når jeg som 14-åring hoppa av skolen og forlot småbruket for å tjene mine første penger, var ukelønna på hele 75 kr. Fy faen så rik jeg følte meg. Da jeg var gammel nok til å arbeide utenfor småbruket ble jeg selvfølgelig organisert. Det lå i genene mine. Når jeg seinere i livet har trengt hjelp av samfunnet, så har jeg fått det av mennesker med de samme samfunnsgenene.

Nå sitter jeg her, som lykkelig pensjonert medlem av en global overklasse, med ræva full av penger, og funderer på om det samfunnet som har forma meg, og som du beskriver, og som jeg er takknemlig for, om ikke det har endra seg såpass at vi lenger kan snakker om de samme genene? Og om så er tilfelle – var det dette som var det egentlige formålet med «New Public Management»?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags