Byeliten mot røkla

-  Lovens lange arm må nå oftere enn før søke å strekke seg lenger enn den rekker, skriver Roald Rapp.

- Lovens lange arm må nå oftere enn før søke å strekke seg lenger enn den rekker, skriver Roald Rapp. Foto:

Av
DEL

I visse saker, bl.a. ulveforvaltning og pelsdyrnæring, kjenner vi igjen bildet av byelitens og riksmedienes syn kontra folkets syn. Første gang motsetningene mellom byeliten og riksmediene mot folket ble avdekket helt tydelig var i EF/ EU-debattene. Riksmediene og byeliten viste stor iver for medlemskap mens folket viste seg å være imot. Enkelt sagt er riksmediene ofte farget av urbanisert og elitepreget tankegods.

leserinnlegg

Tydeligst av alt ser vi motsetningene mellom riksmediene og de urbane mot distriktsfolket i ulvedebatten. Tilhengere av en nøkternt regulert ulvebestand, støttet av Stortingets flertall, blir nær konsekvent betegnet som «ulvemotstandere» i riksmediene. Det er jo en grov provokasjon mot store deler av distrikts-befolkningen.

NRK ville vise hvor lite sau ulven tok i Norge. De presenterte da en oversikt som viste hele landet, der som kjent fortsatt de fleste kommunene i sør, vest og langs kysten, ikke har merket hva ulven kan gjøre av innhogg i sauebesetningene der den faktisk er til stede. Ulveforsker Wabakken, som ble intervjuet like etter den nevnte presentasjonen, var heldigvis noe mer nøktern. Han pekte bl.a. på behovet for Skandinavisk samarbeid i ulveforvaltningen.

Det synes riktig, da en dermed ikke bare ser på Norge med dets kulturlandskap og landbruk alene, men ser det sammen med Norden for øvrig. Der er landbruket og kulturlandskapet i all hovedsak opprettholdt bare i sørlige strøk og kan tåle mer rovdyrtrykk et stykke lenger nordover – til man kommer til reindriftsområdene. Riksmediene og de urbane søker å begrunne folks nøkterne ulveforvaltningsbehov med uberettiget menneskefrykt og ikke med at husdyr og hunder blir til «ulvemoms» og dermed demper livskvaliteten betraktelig i de berørte distriktene.

I tilfellet med nedleggelse av pelsdyrnæringen, snakker vi nødvendigvis ikke om den urbane eliten, men heller om de urbane dyrevernfanatikerne. Skulle vi legge ned melkeproduksjon eller svineavl i Norge fordi en del bønder er avslørt som dyremishandlere? Dyremishandlere må straffes uten at hele næringer legges ned. Kan virkelig noen tro at import av pelsverk fra utlandet betyr bedre dyrevelferd?

Nærpolitireformen,som ble til «Fjernpolitireformen»: Lovens lange arm må nå oftere enn før søke å strekke seg lenger enn den rekker. Svært mange lokalsamfunn har mistet sine lokale lovens voktere og gode støttespillere i nærmiljøet. Lokalt samarbeid mellom politi og lokale miljøer, herunder ungdomsmiljøer, er blitt enda sjeldnere vare enn før reformen. Vi må oftere klare oss med ambulansepersonell og med brannmannskaper selv når mordere går løs.

Det er dessverre med få unntak at folkets skepsis mot forurensning knyttet til produksjon av store driftsbatterier til biler og herunder ressursknapphet av sjeldne stoffer til slike batterier blir tydelig belyst fra det offentlige. Det ble også bemerkelsesverdig raskt stille både i riksmediene og blant rikspolitikerne etter fredsprisvinner Mukweges skarpe «batterikritikk».

Det samme gjelder det offentliges stillfarenhet om verdens urasjonelle strømproduksjon fra fossilt brensel, nær 70 % globalt, pluss atomkraft og kun litt fornybar energi. (Ref. Arne J. Haug i GD 25.02.19 og Per Svardal i GD 30.01.19) I tillegg kommer at kun opptil 40 % av innlagt olje/gass/kull blir til elektrisk strøm i fossilt drevne kraftverk.

Det er fraværet av avgifter, og ikke bærekraften, som har brakt elbilene til landet. Menigmann påpeker keiserens nye klær, men keiserens tilhengere vil ikke høre på. Her hører vi som oftest kun om Norges rene elproduksjon, selv om Europa for øvrig kjøper opp norske «opprinnelsesgarantier» for hele 2/3-deler av vår rent produserte elkraft. Men vi (elverkene og det offentlige) tjener masse penger på slik handel og hevder fortsatt at vår energimiks er mer enn 90 % ren, selv om vi har tatt imot millioner i byttehandel som gjør at den faktisk kun er nær 30 % ren.

Man må være ihuga el-bil-fan og/eller «bestillingsforsker» for å klare å trikse til et tilsynelatende bærekraftig resultat av slikt.

At storbyene trenger elbilene er det vel få av oss som er i tvil om, – for å spre noe forurensning ut fra byene. Men landet for øvrig og verden er neppe tjent med elbilene på dagens «nivå» for batteriproduksjon og elproduksjon. Her støtter riksmediene og eliten med få unntak dagens norske elbil politikk, uten hensyn til realitetene globalt og til distriktsbefolkningens behov i hverdagen. Dette er et eksempel på «Heia Norge, skit i verden» som vi dessverre ser i andre sammenhenger i miljøpolitikken, ref. Brasil: Milliontilskudd gis fra Norge for å bremse avskoging, samtidig som vi (Hydro) avskoger og forurenser samt at vi importerer store mengder kraftfor fra Brasil som er sterkt pådrivende for avskogingen.

Regjeringskabalen

Sist men ikke minst tydelig for den urbane dominansen i tiden, er den bokstavelig talt oppblåste, nye, urbane regjeringen med hele 22 statsråder! Oslo med avrundet 20 % av befolkningen er representert med 36 % av statsrådene. Bysamfunnene samlet er representert med nær 80 % av statsrådene. Distriktene står da igjen med kun ca. 20 % av statsrådene som skal representere distriktene (35-40% av befolkningen) i alle deler av landsbygda med tilhørende kommunesentra. Selv om politikk og politisk håndverk består av langt mer enn distriktspolitikk, er denne fordelingen svært uheldig. Vi kan ikke forvente distriktsvennlig politikk fra en slik regjering. «By og land hånd i hånd» som det engang het, kan fort bli til «By og land, mann mot mann». Og det ønsker vi vel absolutt ikke i vårt lille land?

Men hvorfor er vi nå kommet hit vi er? Hvorfor aksepterer vi at den urbane eliten og riksmediene skal få dominere mer enn rimelig? Har vi ikke et av verdens best fungerende demokratier? Ja, det har vi og vi har selv valgt den utviklingen som er pekt på i disse saksområdene. Har vi kanskje valgt det slik av pur glede over fjernet arveavgift og for redusert progresjon i beskatningen?

Det positive

Etter mye negativt i dette innlegget, er det grunn til å påpeke positive sider. Det positive er for det ene at tegn i tiden tyder på at det muligens skjer en gradvis oppvåkning av oppmerksomheten omkring den urbane samfunnsdominansen.

For det andre er det fortsatt en relativt stabil verdensøkonomi og dermed gode oljepriser som gir grunnlag for at mange dyktige norske bedrifter med dyktige arbeidstakere gir oss høy sysselsetting og god inntjening.

For det tredje har vi fått ny landbruksminister, sykepleier Olaug Bollestad. Hun mener det må bli like attraktivt å jobbe som bonde på deltid som å jobbe deltid i andre yrker. Det vil i så tilfelle bety at lyset vil fortsatt kunne skinne i noen flere vinduer på bygda enn det ligger an til nå. Hun tar altså landbrukspolitikken under sine vinger, – såframt hun ikke kommer til å bli vingeklippet av sine regjeringspartnere.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags