Er det riktig å la penger styre tilgangen på livsviktig psykisk hjelp?

- Kutt i ressursene til BUP døgn gjør ikke bare at færre får livsviktig hjelp, men tar også fra de psykisk syke i området rundt Gjøvik muligheten til å være i nærheten av venner og familie gjennom behandlingsprosessen, skriver Sindre Grøv Svensen.

- Kutt i ressursene til BUP døgn gjør ikke bare at færre får livsviktig hjelp, men tar også fra de psykisk syke i området rundt Gjøvik muligheten til å være i nærheten av venner og familie gjennom behandlingsprosessen, skriver Sindre Grøv Svensen. Foto:

Av
DEL

leserinnleggJeg har selv vært innlagt på både Kringsjåtunet og Sanderud for behandling for spiseforstyrrelse, og da sykehuset innlandet på mandag la fram forslag om et kutt på 14 millioner kroner hos BUP døgn ble jeg mildt sagt sjokkert. Forslaget går blant annet ut på å flytte familieenheten på Gjøvik til Kringsjåtunet på Lillehammer, i tillegg til å robbe de to institusjonene for totalt fem dyrebare plasser.

Flere ansatte ved blant annet Kringsjåtunet har i den siste tiden uttalt seg via leserinnlegg og Facebook for å fremme hvor viktig det er å bevare, kanskje til og med utvikle, disse tjenestene fremfor å bryte dem ned. Jeg tror allikevel det er viktig å få fram meningene til de som faktisk er, eller har vært innlagt på BUP døgn.

Jeg begynte å utvikle spiseforstyrrelsen anoreksi allerede i 6. klasse. Det startet i det små, for så å utvikle seg til noe langt verre. Det tok ikke veldig lang tid før fastlegen ble satt inn, som etter ganske kort tid henviste meg til BUP (må ikke forveksles med BUP døgn) på Lillehammer sykehus. Det var veldig lite givende for meg å reise til sykehuset for å veie meg og snakke med en psykolog. Jeg gikk rundt og gruet meg til møtet som fant sted en gang i uken.

Etter å ha blitt gradvis verre til tross for hjelp hos BUP ble jeg sendt til BUP akutt på Sanderud, Hamar. Dette hjalp noe, og etter en helg hadde jeg roet meg nok ned til å kunne reise hjem igjen. Ting begynte etter hvert å skli helt ut igjen, og jeg måtte igjen tilbake til Sanderud en helg. I starten av 8. klasse ble jeg, etter en hendelse hvor jeg ønsket å drukne meg selv, for tredje gang lagt inn på Sanderud. Jeg håpet naturlig nok at jeg som de tidligere gangene bare kom til å bli værende der noen få dager, men det viste seg raskt at jeg var altfor syk til det.

Jeg fikk vite at jeg etter nesten et halvt år på venteliste hadde fått plass på Kringsjåtunet, og at jeg sannsynligvis kom til å bli værende på Sanderud de resterende fire ukene før det ble ledig der. Denne nyheten kom veldig brått på meg, og jeg reagerte med både redsel og ekstremt sinne.

Etter fire uker på Sanderud ble jeg værende på Kringsjåtunet fram til jula samme året. Selv om det tidligere var min verste frykt, viste det seg at det var mye bedre enn forventet å være på Kringsjåtunet. Jeg bodde bare ti minutter hjemmefra, i tillegg til at jeg etter hvert fikk hospitere på min egen skole. Mot slutten av perioden bodde jeg hjemme nesten hele tiden, men ble allikevel tett oppfulgt av Kringsjåtunet til enhver tid.

Det er vanskelig å beskrive de forferdelige følelsene jeg hadde mens jeg var på Sanderud og Kringsjåtunet, men etter en stund på Kringsjåtunet ble ting så ekstremt mye bedre! Jeg hadde naturlig nok mange tunge og vanskelige stunder her også, men jeg følte for første gang at det var mulig å komme seg ut av det helvetet jeg hadde levd i de siste årene, noe som igjen bare gjorde ting enda lettere.


Det at jeg fikk oppfølging over lengre tid i kombinasjon med å ikke være altfor langt hjemmefra var helt sentralt for at jeg ble frisk igjen. Kuttet i ressursene til BUP døgn gjør ikke bare at færre får livsviktig hjelp, men tar også fra de psykisk syke i området rundt Gjøvik muligheten til å være i nærheten av venner og familie gjennom behandlingsprosessen. Jeg håper virkelig at sykehuset innlandet tar til fornuft og ikke lar penger gå ut over ungdommer som dag ut og dag inn har det ekstremt vanskelig, og sårt trenger hjelp.

Det har veldig liten hensikt å fokusere på psykisk helse i andre sammenhenger hvis sikkerhetsnettet forsvinner. Miljøterapeutene, psykologene og legene rundt om gjør en helt uvurderlig jobb når det gjelder unge som sliter. For å få snudd dette er det viktig at så mange som mulig står fram. Psykisk helse teller!

Live (17): – Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten Kringsjåtunet 

Politikerne reagerer på nedskjæringsforslag 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags