Når barn og ungdoms psykiske helse blir business

- Bruken av «samlokalisering» som uttrykk bare en fin innpakning til en totalreduksjon i antall døgnplasser og arbeidsplasser, skriver Ole Gjermund Strangstad. (Illustrasjonsfoto)

- Bruken av «samlokalisering» som uttrykk bare en fin innpakning til en totalreduksjon i antall døgnplasser og arbeidsplasser, skriver Ole Gjermund Strangstad. (Illustrasjonsfoto)

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

debatt  

I hele mitt yrkesaktive liv har jeg arbeidet med barn og ungdom som sliter psykisk. Jeg føler nå behov for å komme med et nødrop til de som er med på å avgjøre hvordan framtidas helsetilbud til denne gruppa skal utformes.

 Jeg er redd vi er i ferd med å gå oss vill i en bedriftsøkonomisk tilnærming til psykisk helsehjelp. Barne- og ungdomspsykiatrisk døgnbehandling (BUP døgn) i Sykehuset Innlandet (SIHF) står nå med et underskudd på 14 millioner kroner. De eneste konkrete forslagene til løsninger på denne utfordringen innebærer nedskjæringer og sparing.   

Jeg har store problemer med å forstå logikken i de innsparingsforslagene som hittil er fremmet. «Å spare seg til fant» synes for meg å være et treffende begrep i denne sammenhengen. Jeg er redd Norge er i ferd med å skape et så «effektivt» og økonomisk tynnslitt helsevesen at mennesker ikke orker å jobbe der. Innsparinger og nedskjæringer som medfører at en hele tiden er tvunget til å gå på akkord med egen faglig kunnskap og overbevisning, og der en ikke er i stand til å tilby barn og unge den hjelpen de trenger, er i det lange løp utmattende og demotiverende. Men det må da finnes andre alternativ?

Fra 1998 og i tiåret som fulgte, så vi en opptrapping i det psykiske helse tilbudet i Norge. Deretter har vi sett et tiår med nedtrapping, effektivisering og innsparing. Ulike faggrupper har protestert og mye har blitt skrevet om hvordan inntektsmodellen til SIHF påvirker pasientbehandling på en negativ måte, hvordan økonomisk trangere vilkår og uhensiktsmessig organisering står i veien for god hjelp.

Vi har sett alvorstunge fakkeltog med klare krav til bedre vilkår innen psykisk helsevern, flere institusjonsplasser, øremerkede penger, opptrappingsplan i samtlige av Norges kommuner og forbedret kvalitet i behandling. Og nå er vi her: Aurdal og Otta DPS legges ned, 14 millioner skal spares i BUP døgn. BUP utredning og behandling Sanderud er blitt foreslått nedlagt som et av sparetiltakene. Det er ingen garantier for at ytterligere eller alternative sparetiltak  ikke vil omfatte Familieenheten på Gjøvik og Kringsjåtunet.

Alle disse forslagene resulterer i færre døgnplasser for noen av de svakeste i samfunnet.  Videre når det gjelder rusbehandling er det foreslått nedskjæringer der 5 av behandlingsplasser ved avdeling Sørlihaugen fjernes. Tidligere har Hagen behandlingsenhet blitt lagt ned eller «samlokalisert» med familieenheten på Gjøvik. BUP døgn Elverum ble også «samlokalisert» på Sanderud med intensjon om å samles i et storsykehus - et prosjekt som nå beskrives som «ute i det blå» altså langt fra realisme i nærmeste fremtid.

For meg blir denne bruken av «samlokalisering» som uttrykk bare en fin innpakning til en totalreduksjon i antall døgnplasser og arbeidsplasser.  Jeg er fullstendig enig med Leder i Mental Helse Hedmark, Gry Nørstenget, og tidligere enhetsleder ved Elverum BUP døgn, Frode Røsand, som allerede i 2012 uttalte at styrken til BUP døgn ligger i at det er små enheter.  En påstand som jeg ser underbygget hver eneste dag i daglig drift for de ungdommene der symptomtrykket øker i takt med antall mennesker i omgivelsene. De som åpenbart trenger å starte et helt annet sted på sin tilfriskning enn de voksne har innledningsvis planlagt. For meg virker som om fagfolket i ti år har skreket et unisont varsko om innsparingene og nedleggelsene i BUP døgn, men dessverre for døve ører.

Bent Høye svarer avisa Valdres angående nedleggelse av DPS Aurdal og DPS Otta:

«Regjeringen vil behandle flere pasienter i sykehusene, øke kvaliteten på behandlingen og få ned ventetidene. Derfor foreslår vi å øke sykehusbudsjettet med 1 350 millioner kroner i 2019. Det gir rom for en aktivitetsvekst på om lag 1,7 prosent. Sykehusene får dermed en styrking utover demografikostnadene til mer pasientbehandling, økte medisinkostnader og økte investeringer. Regjeringen viderefører også den «gylne regel» om å prioritere psykisk helse og rus i helseregionene i 2019. Regelen omhandler at psykisk helsevern og rusbehandling hver for seg skal ha en vekst som er høyere enn somatikk.» 30.10.2018

Og det er her jeg ikke henger med. Skal vi legge ned plasser i 2018 og bygge det opp igjen i 2019? Er virksomheten i 2019 tenkt annerledes med mer poliklinisk og mer ambulant arbeid? Er det overhodet økonomisk realisme i å gi like godt tilbud ambulant i Hedmark og Oppland med så stor befolkningsspredning?  

Hva med barna som tidligere har benyttet seg av BUP døgn, der kommunale tiltak i skole og hjem, ambulant virksomhet og polikliniske konsultasjoner ikke fungerer? Skal kommunene selv ta regninga for å kjøpe inn disse døgnplassene fra andre private aktører?  Hvordan blir det billigere? Og hvordan kan det egentlig forsvares at 133 av 141 helseledere i Helse Sør-Øst får millionlønn og vel så det, mens tilbudet til enkeltbrukeren blir fragmentert?

Psykisk Helsevern utgjør til sammen 18 % av totalbudsjettet av driftskostnadene innen helsehjelp og barn og ungdomspsykiatri kun 4 %.  Samtidig står psykiatri for 35 % av årsak til uføretrygd hos NAV, er ikke det et tegn på at psykisk helsevern er kraftig underfinansiert? Når vi ser på utviklingen de siste ti årene der psykiatri viser seg som viktigste årsak til uførhet for aldersgruppen 20-30 år og antall uføre har doblet seg, er ikke det et tegn på at man kun flytter regninga ut av helseforetak og inn i kommunen? Er det slik at samfunnet heller legger opp til stønad fremfor nødvendig behandling?


Min arbeidsplass BUP døgn Lillehammer har i en årrekke kuttet kostnader og effektivisert og likevel er resultatet økte utgifter, dvs et større drifts totalbudsjett. Det forteller meg mer om hvilket behov man står ovenfor enn noe annet. Er dette indikasjoner på et samfunn som gjør flere barn syke eller er det et åpnere samfunn der mørketallene i psykiatri kommer til mer overflaten?
Det ligger da grunn til å tro at flere psykisk psyke barn og unge går inn i et tidlig voksenliv som uføre NAV-klienter dersom vi ikke tidlig nok gir de det som virker. For hvem sitter igjen med økte utgifter dersom barn og ungdomspsykiatriske godt fungerende tiltak legges ned? Nav? Rusomsorg? Politi?

Er løsningen virkelig å legge ned godt fungerende behandlingstilbud for barn og unge? Bør vi ikke hjelpe de som trenger det så det virkelig kjennes for den som mottar hjelpen? Hvordan ville du selv stått opp, dersom psykisk sykdom rammet din egen mann, kone, søster eller bror? Hvordan ville du hjulpet ditt eget barn? På Mandager mellom 10 og 12? Neppe. DU ville stilt opp med hjertet i hånden og risikert din egen forstand på veien fordi du bryr deg! Fordi de som trenger hjelpen er like verdifulle som meg og deg! Jeg tviler på at noen av oss ønsker et samfunn der færre «passer» inn i skole og yrkesliv.

Når vi ser at dagens forskning viser til at det er økende forekomst av psykiske helseproblemer hos barn og unge, er ikke det da noe som burde kreve en større innsats fremfor innsparing? For hvis det var en måte å gi de motløse håp og de usynlige en plass og de engstelige mot nok til å møte hverdagen, så ville vi gjort det. Der polikliniske avtaler og ambulante besøk er forgjeves, hva da? Skal kommunene leie inn døgntjenestene på anbud fra det private marked og tro at «DET, ja det er en mye bedre forvaltning av skattepengene. Det sparer man sikkert penger på.»

Det finnes en måte og det er å gå sammen med de som trenger det og dyrke de iboende ressurser som vi vet alle innehar. Det handler om å lære å forstå seg selv når man tror man er ubegripelig. Det innebærer å tilrettelegge slik at alle kan delta, fordi vi tror på at alle kan gjøre noe! At alle har noe i en skole eller jobb å gjøre. Det handler om å skape en trygg nok relasjon slik at det høres ekte ut når man blir anerkjent og får troen på seg selv tilbake. Det handler om å mestre slik at selvtillit og egenverd vokser frem hos de som mangler det.  Det handler om å finne vei der familier, barn og unge har gått seg vill.

Det er det vi gjør i BUP døgn. Det heter miljøterapi og det tar tid!

Årets tema på verdensdagen var «raushet», jeg oppfordrer de folkevalgte til å være det samme. Hjelp psykiatrien!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags