Er seks timer nok til å bestemme om du får videre hjelp?

-  Er seks timer nok til å få frem alt man trenger å få frem? Er 6 timer nok for en behandler til å vurdere et annet menneskes behov, ressurser og ønsker? spør Therese Kaldheim.

- Er seks timer nok til å få frem alt man trenger å få frem? Er 6 timer nok for en behandler til å vurdere et annet menneskes behov, ressurser og ønsker? spør Therese Kaldheim.

Av
DEL

leserinnlegg
På nyåret kom det nye regler til spesialisthelsetjenesten; pakkeforløp. Kort og godt går pakkeforløpet ut på at de nye pasientene i spesialisthelsetjenesten får 6 uker med utredning før det skal stilles en psykiatrisk diagnose. Er seks uker nok til å kartlegge pasienten? For ikke å nevne at pasienten selv skal føle seg trygg nok til å åpne seg. Er dette bare en gyllen mulighet for helsevesenet å få folk fort inn, og fort ut igjen?

I følge Helsedirektoratet blir pasienten henvist til pakkeforløpet når tegn til alvorlig psykisk lidelse foreligger, og dersom henvisningen inneholder alt den burde, vil pasienten som regel få et tilbud i spesialisthelsetjenesten. Dato for pakkeforløp start er mottaksdato for henvisningen.

Det skrives at det i første samtale skal legges vekt på pasientens behov, mål og ønsker for behandling og oppfølging. Så skal det være generell kartlegging gjennom basis utredning. Etter basis utredning skal det vurderes om pasienten har behov for behandling innen psykisk helsevern, eller om det ikke foreligger behov for videre oppfølging. Forløpstid for basis utredning på poliklinikken, fra første fremmøte til klinisk beslutning, er på seks uker. Har man en time i uken, vil det tilsi at man får seks timer på å bekrefte eller avkrefte at man trenger hjelp. Vi kan vel alle si sikkert at man ikke tar kontakt med spesialisthelsetjenesten dersom man ikke føler man trenger det. Er seks timer nok til å få frem alt man trenger å få frem? Er 6 timer nok for en behandler til å vurdere et annet menneskes behov, ressurser og ønsker? Et rop om hjelp.

For mange er kontakten med spesialisthelsetjenesten den siste løsningen etter lang tid med store plage

For mange er kontakten med spesialisthelsetjenesten den siste løsningen etter lang tid med store plager. Endelig kan de få et håp om at hjelpen er nær. Hva om det blir konkludert med at de ikke har behov for behandling? Hvor skal de henvise seg da? Det er slett ikke alle som har råd til privat psykolog, og da er DPS den eneste løsningen bortsett fra fastlegen eller en kontaktperson i kommunen som ikke har myndighet til å diagnostisere eller drive med konkret behandling.

Det er mange som sliter med å åpne seg for nye mennesker, spesielt behandlere. Jeg er en av dem, og jeg har brukt lang tid på å bli fortrolig med min behandler. Jeg har gått til min behandler i over 2 år, men jeg kom inn i DPS før disse nye reglene; jeg er en av de heldige. Jeg fikk tid til å bli kjent med min behandler, og hun fikk tid til å bli kjent med meg, før vi måtte i gang med alt av diagnostikk og skjemaer. De samtalene hvor man blir kjent er helt elementære, og noe man ikke får tid til i løpet av 6 uker. Disse 6 ukene er knapt tid til alle skjemaene man må fylle ut, og alle spørsmålene man må svare på. På disse 6 ukene skal man fortelle om det aller mørkeste, det vonde, kanskje for første gang, til en fremmed. Jeg hadde aldri klart det, og jeg ville derfor ikke fått hjelpen jeg så sårt trengte og fortsatt trenger med min psykoselidelse.

Det er ikke bare pasientene som lider under disse nye reglene. Behandlerne, psykologene, blir sterkt overarbeidet og føler de ikke gjør en god nok jobb. Hvordan i all verden skal de få gi tilstrekkelig behandling når det settes krav om en diagnose og endelig avgjørelse om videre behandling eller ei etter bare 6 uker? For ikke å nevne at de har opptil 30 pasienter, samt i følge planen skal få 1 ny pasient i uken. Det legges mye fokus på at behandlerne skal avslutte pasientene så fort det er mulig, slik at de kan ta inn nye. Jeg skjønner jo at det er for at flest mulig skal få tilbud om hjelp, men hva med de som ikke får nok hjelp på kort tid? De som trenger lenger tid? Skal de gå uten tilbud? Jeg tør ikke en gang tenke på de som opplever avslag fordi deres tilværelse eller symptomer ikke er alvorlige nok. Hva skjer med dem?

Pasientene vil ha hjelp, behandlerne vil hjelpe. Det er bare ikke nok kapasitet. Det er ikke nok plass.

Man hører stadig om selvmords-epidemier, og sannheten er at det stadig er en epidemi i alt for mange byer. Det er alt for mange selvmord. Det er dessverre alt for mange som står uten tilbud, enten fordi de er blitt avsluttet for tidlig, eller fordi de ikke fikk tilbud om hjelp i det hele tatt. Jeg forstår at disse nye reglene skal være et verktøy for å hjelpe flest mulig, men det ender bare med at folk kommer inn og ut på samlebånd. Mennesker er komplekse; det er ikke noe endelig svar på hva som er rett. Vi trenger individuelle tilbud, og behandlere som har tid og kapasitet til å innfri disse behovene. 

Men hvem sin feil er det? I hvert fall ikke pasientenes eller spesialisthelsetjenesten. Pasientene vil ha hjelp, behandlerne vil hjelpe. Det er bare ikke nok kapasitet. Det er ikke nok plass. Vi trenger et større tilbud, flere behandlingsplasser, flere behandlere, bedre tilbud. Vi pasienter trenger å bli sett, og behandlerne trenger muligheten til å se. Vi trenger et større fokus på psykisk helse, og det trenger vi nå. Ikke et pakkeforløp som sender mennesker inn og ut etter seks uker med intens utredning og knapp behandlingstid. 

Therese Kaldheim

Pasient, Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags