I går morges sto jeg foran 100 vakre barneskolebarn og pratet om følelser.
Hvordan kjennes gleden ut?
Hva gjør det med meg når jeg kjeder meg?
Hvilken farge er kjærlighet som fyller meg med innvendige såpebobler, og hva er egentlig sorg?
Hva skjer med meg når jeg kjenner disse ulike følelsene, og hva kan jeg gjøre med dem?
Ser jeg lik ut som deg når jeg er glad, eller er vi forskjellige?
Vil det si at du er mer lei deg enn meg om du gråter mye, mens jeg ikke feller en tåre når du ser det? Tror mennesker rundt meg at jeg er kun det de ser, eller husker de at alle er vi så mye mer enn det som synes på utsiden?
I dag (10. oktober) er det verdensdagen for psykisk helse der årets temaet er «Noe å glede seg over».
I livets lange løp vil vi alle oppleve perioder fylt av gode følelser og utallige ting å glede oss over. Andre perioder vil vi overmannes av tunge følelser og det eneste vi ser glede i er kanskje en varm kopp kaffe eller en bit sjokolade.
Faktisk er begge faser like naturlig, men vet vi det?
Sies det høyt ofte nok at livet er så mye mer enn bare solskinnsdagene, og vet vi hva som er viktig å gjøre når mørkedalen omslutter oss?
Har vi lært det?
Har noen fortalt og vist oss hva som er naturlig og normalt i slike faser, eller tror mange de er de eneste i verden som opplever de tunge og vonde følelser som dekker mørkedalens vegger?
Vi har nok fått et altfor stort fokus på å vise frem kun solskinnsdagene
Jeg har opp gjennom årene fått lytte til mange sjeler som i fortrolighet har beskrevet tankene sine for meg, og jeg er redd for å si at jeg tror de aller fleste mener det siste:
Vi tror det er kun oss i hele verden som har det så tungt, vondt og vanskelig.
Vi tror alle andre mestrer, makter, klarer og får til alt i livet så mye bedre enn oss selv.
Vi tror vi er mindre verdt om vi ikke klarer alt.
Vi tror vi blir dømt om vi ikke makter alt, og alle disse opplevelsene gjør livet unødvendig tungt. For det finnes ingen sannhet i at andre mestrer alt.
Alle har tunge perioder. Uansett hva de velger å vise.
Vi har nok fått et altfor stort fokus på å vise frem kun solskinnsdagene, og da er det ikke rart en kan synes det er skremmende å dele sannheten når livets tunge dager kommer.
Tenk om vi kunne jobbe sammen for at det opplevelse like naturlig å si at livet kjennes for bratt og for tungt til at en orker å stå akkurat nå som det er naturlig å smile og le når man er åtte år og en endelig kan sette seg på akebrettet når den første snøen kommer.
Jeg ba barneskoleelevene og lærerne å holde hverandre om skuldrene. Jeg ville lette litt på stemningen og samtidig prøve å få frem hvordan vi står så mye sterkere når vi kan lene oss på hverandre. Mens vi smilte, humret litt og holdt om hverandre sa en av de yngste guttene med klar og tydelig røst:
«Nå er vi en mur!»
Klokere kunne ingen sagt det.
Det er ingen tvil om at vi i mørke faser i livet står tryggere og sterkere om vi våger, tør og vil dele hvordan livet i sannhet egentlig er. Vi trenger ikke dele med alle, vi skal ikke det, men alle trenger vi en.
Hvem er den eller de du kan være sammen med å lage denne muren i livets ulike faser?
En fortrolig.
En trygg.
En å være mur sammen med.
Hvem er den eller de du kan være sammen med å lage denne muren i livets ulike faser?
Vit om hverandre, si det til hverandre og finn ut hva dere kan glede dere over – både på solskinnsdagene og i mørkedalene.
Sammen er vi sterkere.
Sammen er vi en mur.