Forvaltningen av store rovdyr er et spørsmål om være eller ikke være for mange distriktssamfunn

Opprop: Gunnar Gundersen i Glommen skog, tidligere stortingsrepresentantg for Høyre, beskriver rovdyrforvaltningen som et være eller ikke være for mange distriktssamfunn.Ill.Foto: Scanpix
Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Opprop: Gunnar Gundersen i Glommen skog, tidligere stortingsrepresentantg for Høyre, beskriver rovdyrforvaltningen som et være eller ikke være for mange distriktssamfunn.Ill.Foto: Scanpix Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Av
DEL

debatt 

Kan en rovviltpolitikk som får 150 av 164 ordførere fra Trøndelag, Hedmark, Oppland, Nordland og Troms – de fylkene som er sterkest berørt – kalles en suksess, Erna?

Grunnleggende muligheter og livskvalitet i Distrikts-Norge er truet; Retten til å forvalte den naturen man har levd av og med i generasjoner. Det er en helt fundamental trussel. Skal vi betrakte eller skal vi forvalte? Det er et være eller ikke være å vinne den kampen for mange distrikts-samfunn. Ulv er blitt et symbol på fortrenging. Men din forvaltning utfordrer også Stortinget fundamentalt. De ignorerer Stortingets innstillinger og vedtak og fortsetter å styre etter egne mål. Må det nye fakkeltog til for å våkne?

Ordføreroppropet burde ha vært unødvendig, og kunne ha vært unngått. Jeg hadde ambisjoner om at Høyre skulle være løsningen, ikke problemet da jeg representerte Hedmark Høyre på Stortinget. For meg er forsvar av eiendomsretten og forsvar av enkeltmenneske opp mot statens makt Høyres grunnverdier.

I opposisjon skapte vi mye god distrikts- og rovviltpolitikk. Respekt for eiendomsretten og enkeltmenneske i de områdene som bærer belastningen var selvsagt og sentralt. Det er det Høyres grunnfjell i Distrikts-Norge forventer.

Rovviltpolitikken skulle bygges på kunnskap, og rovvilt skulle forvaltes slik vi gjør med alt annet vilt. Nå oppleves det imidlertid som at stemmefiske hos dem som ikke er berørt, er viktigere enn å forsvare Høyres grunnverdier.

Ulveutfordringen var lenge isolert til grensestrøkene mot Sverige, hovedsakelig i Hedmark, der jeg bor. Jeg hadde erfaring med hvordan ulven ekskluderer og fortrenger nær sagt all annen aktivitet i utmarka der den etablerer revir. Derfor er den også blitt et symbol.

Noen få grenseboere var åpenbart enkle å ofre. Vi var ikke mange nok til å bety noe. Skrikene om at næringsgrunnlag ble fortrengt og livskvalitet til den vanlige befolkning ble redusert, ble i beste fall overhørt og ofte latterliggjort. Vi ble slått i hodet av nasjonale statistikker der ulvens herjinger i vårt område ble usynliggjort.

Nå ser mange at utfordringen ikke kan eller skal isoleres til grenseområdene i Hedmark. Forvaltningen har hatt langt større ambisjoner enn politikerne noen gang har hatt når det gjelder utbredelse av rovdyr, og de legger under seg stadig mer land.

I sommer har Nord-Østerdal stått for tur. Forvaltning som skulle ha krav på seg til å innfri Stortingets vedtak, er i stedet så frimodig at de tilbyr fortvilede bønder i beiteprioritert område penger for å legge ned driften – helt på tvers av Stortingets vedtak og intensjoner.

I mitt hjemområde har forvaltningen for lengst valset over folks rettigheter, og bønder har gitt opp uten noen form for erstatning. Det er så rått og usympatisk fra en mektig stat som overhodet mulig!

Miljødepartementet har i mange år vært overlatt til fundamentalister. Det skjedde under de rødgrønne da SV styrte, og det skjedde nå i en borgerlig regjering. Nå styrer en Venstre-mann som har klappet ulvevalper, og som valgte et ulvepar som sine høye beskyttere i bryllupet. Han har dermed avskåret seg selv – og regjeringen – enhver mulighet for å bli oppfattet som noe annet enn en ekstremist i rovviltspørsmål. Dette vil du raskt kunne bli fanget av, Erna!

Det er ikke noe poeng å demonstrere mot en statsråd som er valgt inn av 4 % av befolkningen, og som snakker om en suksess som 150 av 164 ordførere tenker det motsatte om. Nå vurderes nye fakkeltog, det er et klart uttrykk for manglende tillit til Stortingets vedtatte bestandsmål vil bli fulgt opp.

Hvorfor er det så vanskelig å forstå at staten ikke kan rane distriktene for livskvalitet og næringsgrunnlag uten så mye som å forsøke å vise respekt og å gjøre opp for seg?

Rovviltpolitikken, slik den utføres og slik den framstår for dem som berøres, er en ren statlig fortrenging av rettigheter i utmarka, både materielle og immaterielle, og en sentralisering av rettighetene til miljømyndighetene. De valser over dem som i generasjoner har levd i pakt med naturen, forvaltet den og som ønsker å fortsette å gjøre det. Bærekraft er ikke å legge ressursene brakk, slik realitetsvirkningen av politikken er i dag.

Miljøstatsråden benytter Bernkonvensjonen både titt og ofte. En av de første artiklene i konvensjonen, sier at rovviltpolitikken må forstås lokalt og være bærekraftig mht. kultur, samfunn og næring. Den er bredt og fornuftig formulert og fokusert. Det er ikke norsk rovviltpolitikk! I 2011 sendte du ut en pressemelding etter enigheten om rovvilt der budskapet var at belastningen skulle ned i neste runde. Hvor ble dette løftet av?

Miljømyndighetene framstår i dag å ha den holdningen at når Stortinget har vedtatt noe som departementet er uenige i, så må Stortinget korrigeres. Dette er rovviltpolitikken i et nøtteskall. Stortinget har aldri vedtatt at de skal frarøve store deler av Distrikts-Norge sitt livs- og næringsgrunnlag. De har tvert imot vedtatt «todelte» løsninger og poengtert at mennesker skal kunne fortsette å virke. Men forvaltningen har ved hver korsvei og stortingsmelding skrudd igjen skruen. For ulvesonen er åpenbart reservat målet, selv om Stortinget har sagt det motsatte.

Det er en målbevisst fortrengingspolitikk som føres. Bøndene gir sakte, men sikkert opp. De orker ikke å lete etter kadaver. Når beitedyra er ryddet av vegen, blir vi deretter fortalt at politikken er en «suksess», slik media har oppslag om i disse dager, fordi tapene går ned! Selvfølgelig vil de gå ned, beitedyra er jo borte. Dette er jo absurd!

I neste runde eller parallelt, reduseres storviltbestand og andre gleder og opplevelser som utmarka gir. Lokalbefolkningen lider store tap av rettigheter og muligheter til å utnytte utmarka og i tillegg ydmykes man av sentralarrogansen som mener at politikken er vellykket! Det er ikke enkeltindividene i distriktene som skal bære regningen for sentralmaktens ønske om ulv. Det må da være åpenbart at dette er konfliktorientert forvaltning!

Et distriktsopprør seiler opp. Må nye fakkeltog prege Oslo for at Stortingets egne vedtak skal følges? Jeg vet at Erna Solberg skjønner hva som skal til. Jeg tenker tilbake på det landsmøtet i 2016 der jeg fikk enstemmig, inklusive Solberg og statsråd Helgesens, tilslutning til at Stortingets vedtatte politikk skulle iverksettes. Hadde det vedtaket blitt troverdig, tror jeg mye ville roet seg.

Helgesens nei til ulveuttak i ulvesona har medført en eksplosiv vekst i ulvebestanden og vi er langt over Stortingets fastsatte bestandsmål. Jeg har ikke mistet håpet, derfor er jeg fortsatt medlem av Høyre om enn nokså demotivert. Jeg regner meg som deler av grunnfjellet i Høyre og tror på en sterk eiendomsrett og respekt for enkeltindividet.

Høyre må finne tilbake til sitt verdigrunnlag og du må vise det ved å ta storting og distriktsbefolkning på alvor.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags