Med rovvilt i nabolaget

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

DEBATTNorsk rovviltforvaltning bygger på en geografisk differensiering med egne forvaltningsområder for rovdyr. Utenfor forvaltningsområdene skal beitenæringa være prioritert. Belastningen kan likevel bli stor for beitebrukere og dyreeiere i nærområdene rundt forvaltningsområdene for rovdyr. Dette er en utilsiktet sideeffekt av rovviltforvaltningen.  

NIBIO har, på oppdrag fra Landbruks- og matdepartementet, undersøkt hvilken betydning rovviltbestandene har for landbruk og matproduksjon i Norge. Rovviltforvaltningen skiller mellom rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder. De rovdyrprioriterte områdene utgjør om lag 55 % av Norges landareal. Innenfor de rovviltprioriterte områdene finnes 53 % av de aktive bøndene, 60 % av jordbruksarealet og 30 % av alle sauer og lam. Rovviltbestandene kan derfor ha stor innvirkning på landbruket.

Det er først og fremst den delen av landbruket som høster ressurser ved beiting som blir berørt av rovdyr. Disse næringene står for en omfattende og naturvennlig matproduksjon. I mange tilfeller er de også utøvelse av en rettighet, nært knyttet til eiendomsretten. Aktiv beitebruk har betydning for biologisk mangfold og landskap og er en forutsetning for å opprettholde det kulturbetingede naturmangfoldet i kulturlandskapet.

Drøyt halvparten av landarealet i Norge kan nyttes som utmarksbeite. Andelen er ganske lik innenfor rovdyrprioriterte og beiteprioriterte områder. Utnyttelsesgraden er imidlertid langt lavere i de rovdyrprioriterte områdene. I rovdyrprioriterte områder blir kun 26 % av ressursene i utmarka utnyttet. Til sammenligning utnyttes 59 % av beiteressursene i de beiteprioriterte områdene. Oppland er et fylke som har svært god utnyttelse av sine utmarksressurser.

Tap av dyr på utmarksbeite er redusert de siste årene. En nærliggende forklaring er at saueholdet avvikles i de mest rovdyrbelastede områdene. Denne forklaringen er ikke tilstrekkelig, siden de prosentvise tapene også er gått ned. Tapsutviklingen er trolig et uttrykk for at næringa, med godt resultat, har utviklet og iverksatt en rekke forebyggende tiltak mot rovvilttap. En kanskje utilsiktet sideeffekt er at noen av disse tiltakene samtidig reduserer antallet beitedager i utmark. Dermed blir beiteressursene mindre effektivt utnyttet. Det hører også med i bildet at besetninger hjemmehørende i områder med rovdyr i økende grad blir fraktet over lengre avstander og sluppet på utmarksbeite i områder med lavere rovviltbelastning.

En betydelig andel av tapene som skyldes rovvilt skjer i nærområdene til rovviltsonene. I Oppland er mer enn halvparten av alle sauer og lam som i følge Statens naturoppsyn (SNO) er drept av bjørn, ulv, jerv eller gaupe de siste 15 årene, funnet utenfor de respektive forvaltningsområdene. Oppland har ikke forvaltningsområder for bjørn eller ulv. Likevel er disse to rovdyrartene (fortsatt i følge SNO) dødsårsak for en tredjedel av de dyra som er dokumentert tatt av store rovdyr i fylket i denne perioden.

Det beitebrukere i Oppland opplever, er en randsoneeffekt av rovviltforvaltningen. NIBIO har for alle dokumenterte kadaverfunn beregnet avstand til forvaltningsområdene for rovdyr. Om lag en tredjedel av tap forårsaket av gaupe skjer utenfor forvaltningsområdene. Nesten all disse skjer innenfor en avstand på 40 km. Rundt halvparten av tap forårsaket av jerv skjer utenfor forvaltningsområdet, men sjelden i større avstand enn 25 km. Tallene viser i midlertid med stor tydelighet at når det etableres forvaltningsområder for rovdyr, så medfører det også en betydelig tapsrisiko for beitebrukere i randsonen.

Det er ikke forvaltningsområder for ulv og bjørn i Oppland. Slike områder finnes imidlertid i stort omfang i Hedmark. Disse to rovdyrartene har ifølge NIBIOs beregninger større aksjonsradius enn gaupe og jerv. 75 % av sau drept av bjørn og nær 80 % av sau drept ulv, er drept utenfor forvaltningsområdene for disse artene. Tapene som skyldes bjørn strekker seg gjerne 100 km utenfor forvaltningsområdet, og tap til ulv er ikke uvanlig i en avstand på 200 km fra ulvesonen. Det betyr at store deler av Oppland befinner seg i den utsatte randsonen for disse rovviltartene. 

Med hensyn til ulv og bjørn er tap av beitedyr også knyttet til avstand til riksgrensa. Store bestander av rovdyr i Sverige fører til at enkeltindivider legger ut på vandring vestover. Det er få beitedyr igjen i utmarka inne i forvaltningsområdene langs grensa. Samtidig utgjør etablerte familiegrupper av ulv en risikofaktor for omstreifende enkeltindivider av arten. Områdene vest for forvaltningssonen – blant annet Oppland - vil derfor være spesielt utsatt for streifdyr som volder skade. Følgelig er det behov for et forvaltningsregime som praktiseres tydelig på begge sider av områdegrensene. Vern av rovdyr innenfor forvaltningsområdene må balanseres mot et tilsvarende vern for beitedyr, med effektivt uttak av rovdyr som volder skade, utenfor forvaltningsområdene.

Etablering av forvaltningsområder med sterkt vern av rovvilt er en utfordring for landbruket. Denne utfordringen er ikke begrenset til forvaltningsområdene, men gjelder også i randsonene rundt disse. Det er derfor like stort behov for forebyggende tiltak mot tap til rovvilt i nærområdet til et forvaltningsområde, som i selve forvaltningsområdet.

Geir-Harald Strand

Professor
Fag og forskningsleder
Kart og statistikkdivisjonen, NIBIO, Ås

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags