Ulven, WWF og troverdigheten

Geir Magnar Lillehov er kritisk til bruken av bestandsdata i konflikten rundt forvaltning av ulv.

Geir Magnar Lillehov er kritisk til bruken av bestandsdata i konflikten rundt forvaltning av ulv. Foto:

Av
DEL

leserinnlegg
WWF har tydeligvis et avslappet forhold til fakta. Følgende er sakset fra rettskjennelsen i Oslo tingrett 21.11.2017: «.. Loven krever forholdsmessighet mellom skade/ skadepotensiale og inngrep. Det er ikke kjent at noen av ulvene som omfattes av vedtaket har forårsaket skade…». Anførselen gjelder vedtaket for lisensfelling av ulv i rovviltregion 4 og 5 utafor forvaltningssona.

Siste del av anførselen er feilaktig. Det er minst åtte DNA-dokumenterte eller sannsynliggjorte individer av ulv som står for 374 dokumenterte sauetap i regionene i 2017. Av disse er 4 felt under skadefelling eller lisensfelling. Alle med interesse for og noe kunnskap om emnet kan hente fakta i den åpne innsynsløsningen rovbase.no. Verken rovviltforskere, rovviltforvaltningen eller vi som er ute i skogen kan eller vet alt. Antall skadegjørere kan svært sannsynlig være høyere enn det som er mulig å DNA-dokumentere innenfor én enkelt barmarksesong.

WWF holder fast ved sin oppfatning av virkeligheten. «-Det er for eksempel slik at brorparten av tapene av sau til ulv den siste tiden er påført av en enkelt ulv som er vandret inn fra Sverige», uttaler Ingrid Lomelde i en artikkel på WWF nettsider 24.11.2017. Mulig at situasjonen oppfattes slik i Oslo, med riksmedia som sannhetskilde. Virkeligheten er ikke slik.

Bare i Stange kommune har vi dokumentert fem ulike individer i 2017, - en vesentlig økning i forhold til tidligere år. At ulv som kommer til denne regionen gjerne blir værende fram til de evt. blir felt, kan i noe grad forklares ved at regionen har få rømningsveier – en følge av naturlige og menneskeskapte hindringer. Økningen i dokumenterte individer og en uvanlig sen immigrasjonen i august/september skyldes neppe tilfeldigheter. Kan den økte innvandringen forklares ved at bestandsregistreringene i Norge og Sverige gjennom tid ikke har vært kvalitativt gode nok?

Vi som er ute i skogen opplever en litt annen virkelighet enn den som framstilles bak skrivebordene. At sistnevnte minimumsvirkelighet adopteres av WWF og andre er ikke uventet. Jeg er komfortabel med å erkjenne at det faktisk er en del ting vi ikke vet, og at det av slike grunner kan være riktig å følge et føre-varprinsipp. Men jeg er ikke komfortabel med at uvitenheten kan skyldes slett utført håndverk, uavhengig av om håndverket utøves innen forskning, i statlig forvaltning eller rent politisk. Jeg mener spørsmålet er betimelig, - når kartet ikke stemmer med terrenget er det sjelden terrenget som er feil.

WWF’s anførsel i retten er hverken korrekt eller troverdig. Siste dagers fokus på at det er felt en genetisk viktig ulv under lisensfelling er heller ikke stort mer enn en påstand. Kilden er en artikkel fra svenske Naturvårdsverket, publisert 08.12.2017. Hvorvidt et individ er genetisk verdifullt vet en først i ettertid.

Som leder for lisensfelling og skadefelling i Stange i en årrekke vil jeg trolig raskt beskyldes for å inneha særinteresser i saken. Det har jeg også. Særinteressen akkurat nå er å bidra med faktabasert informasjon, samt stille et spørsmål om hvorfor det er tydelige avvik mellom kart og terreng. Når virkemiddelet lisensfelling i tillegg settes ut av funksjon, vil skadefelling bli samfunnsoppdrag av et slikt omfang at oppdragene ikke er løsbare. Sluttproduktet er tilstrekkelig dokumentert innenfor nåværende forvaltningssone.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags