Hva går tapt når samfunnet hele tiden krever at vi skal klare alt selv?

"Når gleden treffer oss og når sorgen rammer kjenner vi så langt inn i sjelen at vi mennesker hører sammen."

"Når gleden treffer oss og når sorgen rammer kjenner vi så langt inn i sjelen at vi mennesker hører sammen." Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

aktuelt 

”No man is an island”

Vi husker kanskje setningen vagt og forbinder den med noe Hugh Grant sa i en film på begynnelsen av 2000-tallet, eller vi nynner på en strofe av Jon Bon Jovi. Noen går lenger tilbake og kjenner igjen originalen; den engelske lyrikeren og teologen John Donne sitt dikt, skrevet i 1624. Jeg går ennå lenger tilbake og siterer et brev som ble skrevet til noen som bodde i Roma omkring år 50. Forfatteren het Paulus, og han skrev: ”Ingen av oss lever for seg selv.”

Uansett hvem vi siterer, setter det ord på noen felles erfaringer vi har: Når gleden treffer oss og når sorgen rammer kjenner vi så langt inn i sjelen at vi mennesker hører sammen. Det én av oss gjør, eller unnlater å gjøre, får konsekvenser for andre. Familie, venner naboer, klassekamerater, kolleger. Som ringer i vann sprer det seg, farger hverdagen til flere enn bare den ene. Vi blir påvirket, vi er medmennesker. Vi gleder oss med hverandre, vi sørger sammen, vi blir forskrekket og overrasket, glade og fortvilet.

Anita Dalehavn

Ingen av oss lever for seg selv. Det vet vi. Og samtidig synes jeg samfunnet nettopp legger opp til dette: at vi lever for oss selv og skal klare alt selv. Hele tiden. Uten hjelp.

Hva går tapt? Når samfunnet hele tiden krever av oss at vi skal klare alt selv.

For en stund siden trengte jeg nytt pass, og siden jeg bor et steinkast unna politistasjon tuslet jeg opp for å ordne med saken. Jeg fikk til svar at jeg måtte gå hjem igjen og bestille time på nett.

På biblioteket, som jeg regner som et møtested, blir jeg også overlatt til meg selv når jeg skal låne eller levere bøker. I banken blir jeg møtt av en rekke TV-skjermer på veggen, en enslig kundebehandler er synlig ved et bord, resten sitter på kontorer eller bak skjermbrett. Og kontanter driver de ikke med – det lønner seg ikke.

Kundebehandling, ansikt til ansikt, koster for mye. Da blir jeg trist.

Jeg er ikke imot framskrittet og teknologiske nyvinninger. Jeg innrømmer gjerne at jeg har stor glede av å bruke nettjenester og laster begeistret ned nye apper på telefonen min. Jeg leter meg fram til gode spisesteder, finner igjen gamle venner, bestiller flybilletter og frisørtime og ordner med nettbank – jeg kan til og med bidra til mindre forbruk ved å kjøpe overskuddsmat fra mat hoteller, kafeer og restauranter som ellers ville gått rett i søpla. Men mobilen vet råd! Jeg vil på ingen måte være en sinke, jeg vil følge med.

Likevel spør jeg meg: er det noe som blir borte på vegen? Hva går tapt? Når samfunnet hele tiden krever av oss at vi skal klare alt selv og beherske alt på egenhånd?

For midt i all iveren over å kunne ordne det meste selv blir jeg bekymret. Hva gjør dette med meg på sikt? Alle kravene om å mestre og fraværet av et ansikt og en stemme som kan hjelpe meg?

Følelsen av å være til bry når jeg ikke skjønner hvordan jeg skal sette inn penger i en automat fordi banken ikke driver med kontanter, eller lese av strømmåleren, låne bøker på biblioteket eller bestille nytt pass? Når det ikke er et menneske i den andre enden som jeg skal kommunisere med, men en maskin?

Nederlagsfølelsen ligger på lur – for jeg vil jo ikke være til bry og være en belastning.

Det er så mange krav og forventninger. Det gjelder unge. Og det gjelder gamle. Og det gjelder alle oss midt-i-mellom.

Bry deg om. Spør. Vær tilstede. Be om hjelp. Snakk med noen.

På Lillehammer og mange steder i landet har mange valgt å forlate oss og avslutte sitt eget liv. Gamle. Unge..

Vi kan ikke vite hvorfor, eller leite oss fram til svar, og mørketallene er antakelig store.  På minnemarkeringen på Stortorget i Lillehammer 6. juni, satte ungdommen selv ord sine tanker og mobiliserte til fellesskap: de har ikke kunnskapen til fagpersoner, men de har sine erfaringer, dyrekjøpte erfaringer.

Bry deg om. Spør. Vær tilstede. Be om hjelp. Snakk med noen.

Ingen av oss lever for seg selv. Vi kan i fellesskap skape et samfunn der det blir tydelig at vi trenger hverandre, og at vi kan hjelpe hverandre, med de små praktiske ting og de store spørsmål i livet. Vi trenger ikke bære alt alene.

Les også: La ned roser for alle selvmordsofrene

Les også: Ta vare på sårbar ungdom

Les også: Hjelper unge med selvmordstanker hver dag

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags