Skåbu Oppvekst, en glemt ressurs?

Marit Olave Sande ser på avvikling av ungdomstrinnet i Skåbu som et tap for ei levende bygd.

Marit Olave Sande ser på avvikling av ungdomstrinnet i Skåbu som et tap for ei levende bygd.

Av
DEL

leserinnlegg
Det å sitte på lesesalen ved lærerutdanningen på NTNU i Trondheim, og lese at nedleggelse av min største motivasjon for utdanningen er den beste løsningen, er ikke den beste starten på eksamenstida. Jeg viser her tilbake til det som ble skrevet 29.11 i GD, der ungdomsrådet hevder at nedleggelse av ungdomsskolen ved Skåbu Oppvekst er den beste løsningen med tanke på elevantallet og det psykososiale miljøet.

Dette er for meg veldig sjokkerende. Jeg ser tilbake til en skolegang der en lærer-elev relasjon på det sterkeste førte til motivasjon, arbeidslyst og engasjement blant både lærere og elever. I min klasse var vi åtte elever, og når jeg gikk på ungdomsskolen varierte elevantallet fra mellom 16 og 25 elever totalt på u-trinnet. Det psykososiale miljøet, som er en av grunnene til at ungdomsrådet vil legge ned ungdomstrinnet, opplevde jeg alltid som godt. Selvfølgelig går skolehverdagen i bølgedaler, men dette er helt vanlig på alle skoler. Men jeg følte på en skolehverdag der helt essensielle faktorer for god læring som trygghet, god relasjon til lærer, det å faktisk bli sett og hørt og ikke minst det kreative og mestringsfølelsen var på topp!

Jeg har selv opplevd overgangen fra ungdomsskolen og til videregående skole på Vinstra, og med mine erfaringer og opplevelser kjenner jeg meg ikke igjen i uttalen om at dette er en for stor overgang. Skåbu Oppvekst har gitt gode faglige og sosiale forutsetninger. Jeg har lest i den pågående debatten at lærere ved videregående skole heller ikke har sett til denne store overgangen ungdomsrådet forteller om. De sier at elever fra Skåbu kommer til videregående skole med gode forkunnskaper på det faglige, og at de glir fort inn i det sosiale miljøet. Derfor mener jeg at det ikke er hold i uttalelsen til ungdomsrådet.

Entreprenørskapsskole

I 2014 ble Skåbu Oppvekst Norges første entreprenørskapsskole, og i høst fikk skolen nesten 600 000 kr i Erasmus, pluss støtte til videreutvikling av arbeid med entreprenørskap og internasjonalisering. I deres egen brosjyre om entreprenørskap i skolen, forklares det med:

“Entreprenørskap i skule og barnehage er ein prosess som fremjar kreativ og meiningsfull læring i fag og grunnleggjande ferdigheiter. Vi nyttar lokalsamfunnet og elevane sine erfaringar for å oppnå nyttig og varig læring. Barn og unge skal lære å sjå moglegheiter og gjere noko med dei ved å gjera om idear til målretta handling”

“Skåbu oppvekst skal vera ein framtidsaktiv og nyskapande organisasjon i lokalmiljøet. I kvardagen ønskjer vi å oppnå motiverte barn og unge som trivst, opplever meistring og lærer med engasjement og lærelyst. På lang sikt ønskjer vi å utdanne elevar med entreprenøriell kompetanse og sterk, positiv tilknyting til bygda si, som ser kva som kan vera mogleg i utkantstrøk og som kan fremje næringsutvikling og busetnad i distrikts-Noreg”

På Skåbu Oppvekst er det lærere med en helt unik pedagogisk tyngde, dette er en helt essensiell ressurs i dagens skole. Dagens skole trenger nemlig en nytenkende lærer, og mer kreativ og nytenkende undervisning. En undervisning der elevene får være kreative, får møte det nye teknologiske universet, lære seg om det pluralistiske samfunnet vi lever i, og ikke minst forberede seg på arbeidslivet, som ikke er som det engang var. Her sier forskning at en løsning kan være tverrfaglig samarbeid mellom skolefagenen, men også mellom skole og lokalmiljøet. Er det en ting Skåbu Oppvekst er gode på, er det nettopp dette. De har i flere år nå jobbet med internasjonalisering der de samarbeider med en skole i London som kommer på besøk til den lille fjellbygda. Da har elevene selv organisert alt fra blant annet hvor de besøkende skal bo, hvordan de skal presentere bygda, den faglige skolehverdagen, aktiviteter på kveldstid og mye mer. I et slikt prosjekt lyser det jo pedagogisk entreprenørskap fra her og til månen. Her får man inn mange fag, og kommunikasjonen blant elevene foregår på engelsk, og de skaper sosiale relasjoner som vil følge dem i mange år.

Dette er noe Skåbu Oppvekst har jobbet mye med, og lagt ned en hel del arbeid, tid og kapasitet. De står igjen med en faglig tyngde som jeg mener er helt unik. En slik skolehverdag mener jeg kan være til elevens beste. Dette med tanke på at det er en variert, motiverende, engasjerende og samfunnsnær skolehverdag. Dette er en skolehverdag de kan ta med seg til videre skolegang og arbeidsliv.

Erfaringer fra lærerstudiet

Som lærerstudent kan jeg med sikkerhet uttale meg om at det i dagens skole er endel mangel på motivasjon blant elevene. Grunnen til dette kan være mange og kompliserte. Men jeg tror at mye av det kommer av vurdering og prestasjonsjaget, der elevene skal vurderes i alt de gjør. Med pedagogisk entreprenørskap som læringsstrategi har man gått litt vekk fra vektleggingen av selve vurderingen i den minste detalj, og man ser på helheten og gjerne da satt sammen i tverrfaglige prosjekt.

Lærerens rolle har også en stor betydning i elevens møte med skolehverdagen. Er man den trause og kjedelige læreren som står med det samme gnaget på tavla time etter time, kan man faktisk ikke kreve stort engasjement fra elevene. Jeg mener at dagens lærer må møte elevene der de er, særlig da med tanke på det teknologiske, og at elevene faktisk får en stemme i sin egen læring. Dette er en stor del av læringsstrategien Skåbu Oppvekst bruker, elevene får være med i planlegging av større faglige prosjekt ved hjelp av digitale verktøy.

Jeg kunne skrevet mye mer angående pedagogisk entreprenørskap da jeg faktisk valgte å skrive min bachelor om dette. Da jeg presenterte min idè til veileder ved NTNU, hadde han såvidt hørt om dette. Selv om pedagogisk entreprenørskap er noe som nå skal vektlegges i den nye lærerplanen, har selv vi på lærerstudiet ved NTNU aldri har fått noe undervisning om nettopp dette. Det vil si at skolen i den lille fjellbygda Skåbu er forut for sin tid, med en læringsstrategi vi bare vil høre mer og mer om i framtiden. De sitter på en enorm ressurs som andre skoler viser stort engasjement for, og vil lære mer om.

Da jeg jobbet med min oppgave, var på jeg på Skåbu Oppvekst og intervjuet både lærere og elever. Elevene viste stor glede og stolthet over både skolen og bygda si. Det at de har en skolehverdag med fag som går inn i hverandre og kanskje ikke følger timene slavisk, beskriver de at hjelper dem til en kontinuitet og dermed en forståelse av faget. De får jobbet med det til de har løst problemet/oppgaven og det er ikke noe jag om at et annet fag skal komme i mellom timene. Elevene setter stor pris på at de får være med på å planlegge undervisningen, de hevder selv at dette fører til motivasjon og engasjement fordi dette gir dem en nærhet og relasjon til lærer og lærestoffet.

I min praksis på ulike skoler her i Trondheimsregionen, er det nettopp denne relasjonen jeg savner i klasserommet. Relasjonen mellom elev, lærer og undervisningsmetode. Jeg har flere ganger opplevd lærere som er så opptatt av sitt fag, at det aldri er rom for forandring og at motivasjonen blant elevene er lav pga. en ikke elevmedbestemmelses undervisnigsmetode. Dette er altså noe Skåbu Oppvekst er rågode på! Den ressursen og tyngden de har vil jeg påstå kommer fra et helt spesielt forhold som skolen har med næringslivet i bygda. De tar med seg elevene ut i bygda og bedriftene for å vise mulighetene de har rett utenfor døra, og ikke minst hva som kan skapes! Disse mulighetene mener jeg er ekstra viktige på ungdomsskolen, siden det er her elevene får forsmaken på videre utdanning og hva arbeidslivet muligens kan bringe. Det å få litt smaken på det som venter mener jeg kan skape større motivasjon for den videre utdanningen, og ikke minst mener jeg det kan minske risikoen for å ta feil valg.

Ressursbruken

Et av mine store spørsmål angående denne saken er om ressursen den lille bygda Skåbu har, med tanke på entreprenørskap, samarbeidspartnere i London og ei levende bygd blir glemt? Hva forteller tallene om tidligere elever med fullført videreutdanning? Hva sier elevene selv om trivsel? Hva viser nasjonale prøver? Kan et samarbeid med andre skoler være en løsning, der elevene får jobbet både praktisk, kreativt og i varierende læringslokaler og miljøer?

Og hvordan kan argumentet fra ungdomsrådet være tyngende når vi “gamle” elever ikke kjenner oss igjen i den store overgangen de snakker om.

Jeg ser på nedleggelse av ungdomsskolen i Skåbu som et tap for en levende bygd. Vi i bygda får også god støtte av hyttefolket som er en viktig del av vårt bygdesamfunn. Vi ser at flere og flere ønsker å flytte tilbake til bygda vår, og det har kommet flere tilskudd til bygda de siste åra.

Ei fjellbygd som Skåbu i vekst, trenger Skåbu Oppvekst på alle plan - barnehage, barneskole og ungdomsskole! 


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags