Fusjon Glommen og Mjøsen Skog: Hva er alternativet?

Av
DEL

leserinnlegg 

Einar Moe og Hans Bernhard Jahren stiller spørsmålstegn ved våre argumenter for fusjon mellom Mjøsen Skog og Glommen Skog. Vi setter pris på engasjerte fagkollegaer som bidrar til en viktig debatt, og vil her svare ut for de motargumentene som kommer opp.

Innledningsvis vil vi understreke at også tidligere Årsmøter i Mjøsen Skog har uttrykt ønske om fusjonsforhandlinger med Glommen. Bakteppet for dette er erkjennelsen av at både verden og næringen er i en utvikling som vi må forholde oss til. Alternativet til en fusjon med Glommen er derfor neppe å fortsette som før. Spørsmålet er hva som er alternativet og med hvilken styrke Mjøsen Skog kan møte dette. Akkurat det må forhandlingsutvalget fra Mjøsen Skog ha en klar formening om hvis prosessen mislykkes.

Moe og Jahren etterlyser begrunnelse for vår påstand om at tyngre volum i omsetningsleddet er en forutsetning for høyest mulig tømmerpriser. Tanken bak organiseringen av skogeiersamvirket var helt fra starten å samle skogeiere med samme marked og logistikk, nettopp for å stå sterkere som forhandlingspart bak et større volum. Vi tror denne tanken er viktig å videreutvikle for å møte fremtiden. Med vår praktisk løpende erfaring fra virkesmarkedet ser vi generelt en sammenheng mellom omsetningsleddenes samlede virkesomsetning og prisene de kan tilby. Stort volum gir økt leveransesikkerhet og fleksibilitet, og det har en verdi for kjøper. Prisen til skogeier skyldes imidlertid ikke bare forhandlingsstyrke mot industrien, men også at stordriftsfordeler gir lavere kostnad pr. omsatt enhet i en organisasjon med høy virkesomsetning. Videre vil et stort andelslag som kjøper av kostnadskrevende innsatsfaktorer også oppnå bedre avtaler enn mindre. Dette gir lavere marginkrav og vil være utslagsgivende for prisen vi oppnår som skogeiere gjennom andelslaget.

Vedvarende høye tømmerpriser gjør at flere skogeiere bruker skogen sin og fyller rollen som aktive forvaltere av en av landets viktigste ressurser. Skogeiere som ikke bruker skogen sin undergraver retten vi har til å forvalte egne skogressurser. Denne retten er tillitsbasert. Den er under press, og forvaltes løpende av samfunnet. Hvorvidt opinionen mener vi er tilliten verdig måles særlig ut fra volumet av bærekraftige råstoffer vi evner å levere av den samlede tilveksten. Norge har potensial for å øke den årlige avvirkningen med 2 – 3 millioner kubikkmeter, med den betydningen dette ville ha for landets verdiskaping, og i motsatt fall altså ramme negativt vårt omdømme. Aktive skogeiere tar vare på eiendomsretten og skaper råvarestrøm for fremtidsrettet industri, arbeidsplasser og verdiskaping. Drivkraften for aktiviteten og næringens innflytelse er skogeiers økonomiske nytte av skogen.

Sparte kostnader er like viktig for lønnsomheten i primærleddet som høye råvarepriser fra industrien. Marginene som kreves for å drifte omsetningsleddet utgjør en vesentlig kostnadspost på tømmeroppgjøret, men det samme gjør også avsetninger som øremerkes for investeringer i industri. I tilsvaret er Moe og Jahren undrende til vår holdning når det gjelder nettopp kollektivt eierskap til industri. Vi er ikke imot at norske skogeiere skal eie industri, men mener at skogeieren selv skal forvalte egne verdier og ta investeringsbeslutninger på egne vegne. Både skogeiersamvirket og allmenningene har, som Moe og Jahren riktig påpeker, investert tungt i industri. Det har ikke vært noen udelt suksess for noen av oss.

De eksemplene Moe og Jahren mener er industrielle suksesshistorier er tuftet både på skogeieres private- og institusjonelle investeringer, og er ikke et argument for obligatorisk deltakelse i regi av andelslagene. Hvis industri er avhengig av skogeieren som eier for å kunne levere positive resultater, så betyr det nødvendigvis at eierskapet har en kostnad for skogeier. Vi mener derfor at kapital fra skogeierne bør reises uten at det løpende spares opp investeringskapital fra tømmerstokken. Om prosjektene er viktige og gode, så vil skogeiere være villige til å investere i treindustri. Den viktigste forutsetningen for industriutvikling er imidlertid sterk råvarestrøm, og det bygger altså på at skogeierne får utbetalt tømmerverdien med minst mulig fratrekk fra organisasjonen.

Hvor mye hver enkelt allmenning historisk har skutt inn av kapital fra tømmeromsetningen til industriutvikling gjennom skogeiersamvirket er ikke mulig å beregne. Vi kan imidlertid enkelt se både størrelsen på andelskapitalen og den avkastningen vi har hatt fra denne. Det underbygger at eierskapet er av strategisk karakter. Virkesmarkedet og samfunnet har imidlertid blitt en del av det globale markedet siden disse investeringene ble gjort, slik Moe og Jahren også selv påpeker. Leveringssikkerhet er derfor ikke lenger noe tungt argument for strategisk eierskap til industri, siden nedgangskonjunkturer normalt rammer deler av verden og ikke bare enkeltnasjoner. Vi mener derfor at den beste strategiske investeringen vi for øyeblikket kan gjøre for verdikjeden og samfunnet er å investere i aktive skogeiere som sikrer at potensialet i landets skoger blir høstet og videreforedlet.

Ved en fusjon vil en ny organisasjon uansett få en dominerende eierposisjon (40%) i Moelven. Da er det viktig å skille klart mellom eierrollen og medlemsorganisasjonen. Den daglige samhandlingen mellom Industrien og et nytt andelslag må være basert på forretninger og vinn-vinn, ikke dugnad.

Moe og Jahren mener for øvrig at kostnadseffektivitet vil gå på bekostning av innovasjonsevne. Vi tror ikke at en organisasjon blir mer nytenkende av å operere uten normale bedriftsøkonomiske rammer. Vi tror derimot at krav til effektivitet utløser klare prioriteringer og effektiv fremdrift.

Vi ønsker med dette Mjøsen Skog og Glommen Skog lykke til videre i viktige forhandlinger.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags