Misforstått skogvern

- Mange skogarealer  «freder seg selv», fordi det ikke lengre er lønnsomt å ta ut trevirke der, skriver skogingeniør Jo Heringstad.

- Mange skogarealer «freder seg selv», fordi det ikke lengre er lønnsomt å ta ut trevirke der, skriver skogingeniør Jo Heringstad. Foto:

Av
DEL

leserinnlegg 

Annette Taugbøl er naturforsker, og sier ja til skog som råtner på rot i Gropmarka nær Lillehammer. At hun vil frede mer skog er sikkert velment; men også naivt.

Midt i forrige århundre var det relativt høy tømmerpris, stort behov for trebrensel, og stort driftsapparat med hestekjørere som tok ut tømmer og ved også fra avdaler og ulende. Nå er det sterkt mekanisert driftsapparat, som har så høy timekostnad at utdriving av tømmer blir ulønnsom, hvis det som følge av ulende blir plunder og heft.

Dermed er det temmelig mange skogarealer som nå «freder seg selv», fordi det ikke lengre er lønnsomt å ta ut trevirke der. Dette gjelder neppe for Gropmarka; men antakelig for relativt bratte deler av Balbergkampen, og sikkert for trange sidedaler i Øyer, der Mosåa, Brynsåene og Skåeåa renner.

Som følge av plukkhogst i flere århundrer, har det skyggetålende treslaget gran blitt dominerende på Østlandet. Dette treslaget er «innvandrer» østfra, fra et område med andre forhold enn på Østlandet: Med mye barmasse – sammenlignet med furu – fanges mye bygenedbør sommerstid opp av trekronene, så lite slik nedbør når ned til bakken. Med grunt rotsystem – sammenlignet med furu – kan ikke gran ta opp dyptliggende vann.

Dermed utsettes gran i relativt tørt Østlandsklima ofte for tørkestress sommerstid, særlig der det er relativt «grunnlendt» mark. Med kombinasjonen mye barmasse og grunt rotsystem er treslaget gran også stormsvakt, i tillegg til at det er tørkesvakt. En ytterligere svakhet er at særlig eldre grantrær har røtter som kan angripes og svekkes av råtesopp, og da kan felles av vind med moderat styrke.

For snart 50 år siden ble veldig mange grantrær på Østlandet felt av noe som ble kalt høststorm; men som antakelig var kuling. Oppryddingen var vanskelig og til dels farlig arbeid, med det tekniske utstyret som ble brukt da. Særlig langt fra vegene ble mange vindfall liggende urørte, og fungerte som yngleplasser for barkbiller. Så kom det flere relativt tørre somrer, med masseangrep av barkbiller mot også yngre granskog, som da var svekket av tørkestress.

Undertegnede mener at det er vern av de skogdannende trærne mot ymse kalamiteter som bør kalles skogvern. Ikke vern av angivelig sjeldne og truede arter som lever i skog-miljø, og som nok vil overleve på det store antallet arealer som nå «freder seg selv». Ved å la også drivbar granskog bli stående urørt, vil det etter hvert bli mye rotråte, mye vindfelling, og slik oppformering av barkbiller at dette blir alvorlig trussel mot produksjons-skogen!   

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags