Skolekorps og oppvekstmiljø - bruk modellen fra Lillehammer

SKOLEKORPSMODELL: Flere bør følge modellen fra Lillehammer med lærere fra kulturskolen som kommer inn i musikkundervisningen i småklassene, skriver innsenderen. Bildet viser Hammartun skolekorps i 2017.

SKOLEKORPSMODELL: Flere bør følge modellen fra Lillehammer med lærere fra kulturskolen som kommer inn i musikkundervisningen i småklassene, skriver innsenderen. Bildet viser Hammartun skolekorps i 2017. Foto:

Av
DEL

Leserinnlegg
«Kultur er tilkobling, ikke avkobling.»

Har vi tenkt over verdien av arbeidet som gjøres i skolekorpsene? Ser vi tydelig nok den funksjonen skolekorpset har i oppvekstmiljøet? Tror du at spillingen bare er en koselig hobby? Ja, da tar du grundig feil. Hører du ikke trommeslagerne spille opp til mars på veiene der du bor og stusser litt nå? Ja, da må du ta rev i seilene.

Det er mai. Det er tid for lyden av skolekorps, tid for loppemarkeder. Her på Lillehammer arrangerte Hammartun skolekorps årets loppemarked nylig. Med Hege C. Tvete Karlsen i spissen har foreldre gjort et enormt arbeid. Gratulerer folkens! Det var et supert, velorganisert loppemarked. En begivenhet i lokalsamfunnet. Gratulerer til alle foreldre som driver med korps. En svær dugnad foregår «i kulissene» over hele landet, over lang tid, hele året. Det er mange, mange arbeidstimer. Arbeidet gir penger i kassa til instruksjon og instrumenter. Det legger grunnlaget for drift av korpset, for et inkluderende, levende musikkmiljø.

«Kultur er tilkobling, ikke avkobling».

Innholdet i den formuleringa viser seg så klart for oss i mai. Korpsmiljøet fungerer og ungene strutter av livslyst. Eller motsatt. Vi hører ikke en lyd. Trommeslagerne spille ikke opp. Korpset er ikke på veien mer. Det har visnet hen. Hvorfor det?

Det var Jon-Roar Bjørkvold (han med boka «Det musiske menneske») som sa den setninga til meg en gang jeg intervjuet ham for lokalavisa her på Lillehammer, GD. Han snakket om livet selv, om å kjenne at du faktisk lever, om å være påkobla, kjenne at hjertet slår, at du vil noe.

Vi hadde snakket om kulturbudsjettene i fylke og kommuner, hva virkningen av nedskjæringer fra det offentlige kan føre med seg av skade. «De vet det ikke, sa han (og snakket om byråkrater og politikere), men nedskjæringer kan bety selvmord for samfunnet».

Sterke ord. Han hadde holdt et foredrag for kulturbyråkrater og kulturutøvere. Han snakket om livskraft. Han snakket om hva som skal til for å forløse den rike kilden av energi og livslyst som mennesket bærer med seg.

Han snakket om ansvaret det offentlige har for å være med å skape sammenhenger der mennesker kan kjenne seg «i live». Han snakket om kulturen som hovedpulsåre. «Energien sitter i mennesket og idet mennesket kommer til uttrykk musisk, er det i stand til å begynne å skape», sa han. Og da må "hovedpulsåren" holdes i live.

Den frivillige innsatsen i korpsene er svær. Den skaper verdier. Resultatet er et levende og inkluderende musikkmiljø for ungene. Resultatet er et svært bidrag til oppvekstmiljøet i kommunene. Det handler om muligheter for alle barn til å delta i sammenhenger som «forløser den rike kilden av energi og livslyst som mennesket bærer med seg».

Her handler det om mer enn å ha en hyggelig hobby, mer enn å ha et sjarmerende korps foran barnetoget på 17. Mai. Vi snakker om livsvilkår. For korpsene er åpne for alle. Alle barn i kommunen har mulighet til å delta, til å lytte, kopiere, oppleve rytme, muligheter til å finne sin egen musikalitet og livsglede, sin egen energi og lyst til å skape.

Jeg kjenner hvor berørt jeg blir av å se alle barna i korpset følge med, spille, marsjere, uttrykke seg. Du ser det i ansiktene deres. De gir alt. De leter etter hvert et fiber i kroppen som kan ytre det de vil spille. De er i nærheten av den. Nerven. Livsnerven. Den som skaper vilje når den blir vekket, egenart. Selve meningen. Det som får folk til å stå opp. Puste. Det som får folk til å kjenne at de er «koblet på.»

Dette er ikke overspent tull fra en mamma og mormor. Det er viktig. Det er sant. Kommunene må passe på at nedskjæringer ikke rammer de virksomheter som bidrar med aktiviteter som dette. Akkurat nå snakker jeg om korpsene. Skolekorpsene. De i Gausdal, i Øyer, i Lillehammer, på Biri. Alle.
Hvordan har korpsene det? Representantene i kommunestyrene må spørre!

Kommunene må passe på at skolekorpsene «har det bra». Det vil si at kommunene må passe på at «organisasjonene» har det bra, at foreldrene som driver organisasjonen får den menneskelige og økonomiske støtten som trengs for fortsatt drift og virksomhet. Sammenhengene «korps» er skjør. Det er fordi arbeidet i stor grad gjøres av frivillig arbeidskraft. Det gjelder både drift og større arrangementer. Og holdninger til frivillig arbeid endrer seg. Det er tegn på at interessen for å jobbe frivillig i organisasjonene daler.

Kan det være at kommunene burde engasjere seg mer? Gi noen klapp på skulderen? Hjelpe til? Passe på? Spørre og høre hvordan det går? Bidra med å finne løsninger? Samarbeide?

Akkurat her i Hammartun skolekorps går det bra. For ennå er det mange foreldre som jobber hardt.

Jeg vet mange andre korps som sliter. Hvordan passer kommunene på de korpsene, de organisasjonene, de foreldrene som driver jobben? De gjør den for samfunnet de lever i. Og det gjelder barna. Alle barna i kommunen din. Oppveksten deres.

Bruker alle kommunene det som på Lillehammer har vist seg som en svært vellykka mulighet: Nemlig "skolekorps" modellen, der lærere fra kulturskolen kommer inn i musikkundervisningen i småklassene? Der barna tidlig får utdelt instrumenter og fått undervisning av engasjerte musikklærere.

Akkurat den blandingen av ressurser er helt opplagt en verdi å satse på.



Torunn M. Eriksen

Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags