Gå til sidens hovedinnhold

En takk til nynorsken!

Artikkelen er over 2 år gammel

Leserinnlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jeg lærte aldri samsvarsbøyning. Jeg hadde nynorsk, jeg var nær ved å stryke, men dette var i Moss, og jeg er født i Rygge, så nynorsk ble liksom aldri min greie. Nå ser jeg at styrelederen i Noregs Mållag er fra Østfold, fra Fredrikstad, så min geografiske unnskyldning er kanskje ikke så vanntett som jeg har innbilt meg, selv om det skal sies at det språklig er et godt stykke fra Fredrikstad til Moss. Uten å skryte på meg en tung filologisk bakgrunn, vil jeg nok også mene at det er lite, om noe, i Rygge eller Moss, som skulle gi grunnlag for et styreverv i Noregs Mållag. Ivar Aasen var aldri i Moss, da ville jeg ha hørt om det, og det var ikke i Rygge Aasmund Olavsson Vinje dro kjensel på sin ungdoms fjell og daler.

Men uansett så kan ikke dette forklare eller bortforklare at jeg de siste månedene er blitt en ivrig og entusiastisk leser av ukeavisen Dag og Tid. For dem som ikke vet det, det kan da umulig være mange, så skrives den på nynorsk med unntak av et fåtall helt nødvendige sitater. Nå er jeg ikke bare en ivrig leser, jeg abonnerer, og en fredag nå i oktober, oppdaget jeg at den ikke kom. Den var ikke i postkassa. GD var der, Aftenposten, men ingen Dag og Tid. Det var en sterk, ja rent ut sagt, skjellsettende opplevelse. Ikke fordi den ikke kom, det skjer med ujevne mellomrom med enhver avis, men det at jeg, født i Rygge som sagt, sto ved postkassa en tidlig fredag morgen i oktober, det regnet, det var grått og gjessene hadde dratt sørover, og tenkte: Hva gjør jeg nå? Ingen Dag og Tid. Ingen Hompland, ingen byråsjef, ingen vertinne. Ingen Niall Ferguson eller Paul Krugmann. Og hvilket dikt får jeg ikke lest, hvilken roman er sitatet hentet fra? Og hvor langt er Hallgeir Opedal kommet på sin vei hjem til Odda? Alt dette og mye mer – også på nynorsk!

Det tenkte jeg denne fredag morgen i oktober, en mann langt over sin beste alder med ng i nynorsk, født i Rygge, har jeg sagt det – at jeg er født i Rygge?

Det må jo ha skjedd et eller annet, og ikke vet jeg, eller jo, forresten, jeg har en mistanke. Men la meg først ta det rent prosaiske. Dag og Tid er en god avis, den er aktuell uten å være påtrengende, den er interessant uten å være jålete, den har gode skribenter, noen skriver langt som en tørkesommer, men de skriver godt, de fleste av dem, de har et bevisst forhold til de ordene de bruker, de setningene de formulerer, de har kunnskap, og avisen kan leses hver dag hele uka helt til det kommer en ny.

Ja, jeg betaler for abonnementet!

Så til mistanken – det at jeg leser nynorsk. Det har jeg alltid gjort, og jeg har også gjort det med glede, men det har for det meste vært skjønnlitteratur. Nå leser jeg journalistikk, dagligspråket, og jeg leser det på en annen og mer uanstrengt måte enn jeg leser mitt eget, bokmålet. Det er ikke så personlig, gir meg ikke de samme assosiasjoner, de samme minnene, de samme bindingene til klasse, dannelse, fint eller vulgært. Misforstå meg ikke, jeg er ikke naiv, men nynorskfolkets kamper og stridigheter er ikke mine, den angår meg ikke på samme måte. Jeg står på utsiden, jeg møter nynorsk som et språk, et språk som aldri har vært brukt imot meg.

Jeg møtte til min første skoledag med en dialekt som ble plukket av meg som fjør på ei hodeløs høne. Når jeg sa vårs, sa læreren oss, når jeg sa hælja, sa læreren helgen, når jeg sa husær, sa læreren husker. Og når jeg kom hjem til en mor født og oppvokst i Østfold-byens arbeiderklasse, sa hun: Så du husker du, med den forakt det er mulig å vise en syv år gammel gutt. Jeg ble slengt så ofte og så brutalt mellom riksmål og dialekt at jeg selv i dag mer enn 60 år senere, ikke har et muntlig språk som er mitt.

Det er kanskje noe av grunnen til at jeg åpner postkassa med en sann glede og entusiasme hver fredag!

Gunnar Tore Larsen

Lillehammer