Leserinnlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Høst er et sikkert tegn på budsjettid i politikken. Hvert år, første uken i oktober, legges statsbudsjettet fram. Hvert år følger lokalpolitikere spent med når finansministeren legger fram Stortingsproposisjon 1. Kommer det denne gangen tilstrekkelig med midler?
Årets øvelse lignet til forveksling mye på tidligere år. Den nominelle veksten er lik null. Den beskjedne veksten på 2,6 milliarder til kommunal sektor blir spist opp av kostnadsvekst, pensjoner, renteøkning og utgifter til nye oppgaver.
Det begynner å bli fast takst, dette nå. Staten overfører nye oppgaver til kommunene, men følger ikke opp med overføringer som dekker kostnadene på sikt. En lokalpolitikers skrekksetning er kostnadene legges på sikt inn i den generelle rammen. Det betyr at vi skal finne rom i eget budsjett, noe som rent faktisk vil si kutt i andre kommunale tjenester.
Det er i kommunen folk bor: Det er her vi leverer barna våre i barnehagen. Det er her ungene våre har sin skolegang. Det er her vi skal bekjempe fattigdom, slik at barn med fattige foreldre ikke rammes av det. Det er her de med omsorgsbehov skal få hjelp når de trenger det. Det er i kommunen vi tilbyr sykehjemsplasser og hjemmetjenester.
Kommunene står nå ovenfor en økning i antall mennesker som har behov for helse og omsorgstjenester, dette er det ikke tatt høyde for i regjeringens forslag til statsbudsjett. Den har isteden økt innslagspunktet for ressurskrevende brukere, det vil si at grensen er satt høyere for refusjon av utgifter, slik at kommunen blir sittende igjen med den ekstraregningen i tillegg.
Når finansministeren heller ikke øker sykehusbudsjettene tilstrekkelig, kan sengeposter bli lagt ned. Pasientene blir ikke borte av den grunn – de sendes videre i systemet, over til kommunen. Vi tar gjerne imot dem, men det koster. Jeg hadde håpet at regjeringen, som selv har lagt fram stortingsmeldingen Leve hele livet, har tatt inn over seg volumøkningen som følge av den demografiske utviklingen.
SSBs framskrivninger har slått til, økningen i antallet mennesker som har helse og omsorgsbehov øker stadig, og dét raskere enn vi klarer å håndtere.
Nok en gang har Regjeringen hatt muligheten til å bruke statsbudsjettet som det sterkeste politiske virkemiddelet man har, til å utjevne forskjellene. Nok en gang har de valgt å gi skattelettelser til de rikeste blant oss. Samtidig legger de fram et statsbudsjett der de øker maksprisen for en barnehageplass, reduserer midler til regional utvikling, ikke gir sykehusene tilstrekkelig med midler og derav færre sengeposter.
Helt konkret gir regjeringen 700 millioner kroner i skattelettelser til folk med store aksjeformuer. Det kommer i tillegg til tidligere milliarder i skattekutt i formuesskatten. Til sammenligning har regjeringen bare satt av en firedel av dette til å bedre forholdene for barn i fattige familier. Dette viser tydelig hva som er viktigst for de blå/blå/blå.
Arbeiderpartiets alternative budsjett hadde gitt oss 20 flere helsefagarbeidere, eller tolv flere sykehjemsplasser, 60 flere barnehageplasser, 16 flere lærere i Lillehammer. Det kunne vi sårt ha trengt. Eldrebølgen har slått til nå. Flere og flere har rett til omsorg fra kommunen. Økningen går i takt med det som ble spådd for flere tiår siden. Løsningen på historiens største demografiske utfordring ser det ikke ut som om noen har løsningen på. Likevel skjer det nå!
Jeg mener Regjeringen har snudd ryggen til kommunene. Det i en tid der vi står overfor de største demografiske utfordringene i vår historie. Det er på tide med et skifte!