Funker det, Lillehammer-samfunnet?

Byutvikling: Arkitekt Svein Klausen skriver om framdriften på branntomta Storgata 81, blant annet.Foto: Torbjørn Olsen

Byutvikling: Arkitekt Svein Klausen skriver om framdriften på branntomta Storgata 81, blant annet.Foto: Torbjørn Olsen

Av
DEL

leserinnlegg 

Kommuneplanens arealdel og Delplan for byen skal revideres før neste kommunevalg, høsten 2019, og bør debatteres. Jeg har tenkt litt, og konkludert med at kommuneskuta har dårlig styring, har feil kurs og har lik i lasten.

Først om Storgata 81, brannruinene som nå snør ned på tredje vinteren: Huset brant som kjent i januar 2017. Om sommeren bor jeg ved Skagerrak-kysten, og perspektivet mitt kan være litt friere enn fra Storgata. Jeg leste i GD i sommer at det var gitt avslag på søknad om riving av brannruinene, halvannet år etter brannen. Dette var jo bemerkelsesverdig, og jeg tenkte at dette må bety at noe i Lillehammer-samfunnet er dysfunksjonelt.

Jeg kjenner selvfølgelig til at her kan være parter med ulike interesser, noen vil utvikle noe nytt i sentrum, og noen vil bygge opp igjen husene slik de var. Men at det skal ta så lang tid? Nå nylig er det gitt rivingstillatelse, eller rettere: tillatelse til demontering av brannruinene. Det kan ta tid, om det betyr at bygningsdelene skal separeres og arkiveres for eventuelt gjenbruk.

Om det skal bygges noe på branntomta, eller andre steder, må det utføres etter en reguleringsplan. Reguleringsplan for sentrum finnes, men gårdeieren har våren 2018 varslet ny reguleringsplan for eiendommen. Mer tid går, kanskje et par år. Om Lillehammer-skuta har en kaptein, burde vedkommende redegjøre for situasjonen for oss, vi som ønsker oss husvegger mot gaterommene, nye eller gamle.

Husene i byen kan være gamle eller nye. De gamle husene vi vil beholde må vi passe godt på. Brannvesenets rapport etter brannen i 2017 avslørte mangelfullt vedlikehold og dårlig brannvern, her og generelt i sentrum. Det var flaks med vindforholdene denne natten som gjorde at brannen ikke spredte seg.

Et kart over Lillehammer by viser et hundretalls gamle bygninger som skal bevares. Mange av disse er i god stand, men mange er også som Storgaten 81. Mange av bygningene i sentrumsområdet er også ute av bruk, og er ikke brukbare til noe, de er det jeg vil kalle ”lik i lasten”. Disse må vurderes ned, mens de viktige husene i bruk må vurderes opp.

Hva mon de mener i våre nabobyer Gjøvik og Hamar, om Lillehammer-samfunnets handlingslammelse. Det kan vi ikke vite, for vår regionavis GD forteller, tilsynelatende av prinsipp, aldri derfra. Ikke særlig klokt, i disse Innlandet-tider.

I 20–30 år har handelen i sentrum blitt tappet og overført til suburbia og Strandtorget. Drift og vedlikehold av sentrumsbebyggelsen er økonomiavhengig, husleie må betales, om forfall skal unngås. Nå nylig har Rådmannen utpekt Strandtorget til motor i Lillehammer som handelsby. Bilbasert, stikk i strid med overordnet målsetting.

Om det en gang skal bli økonomisk mulig å gjenreise bebyggelse på branntomten Storgaten 81, må Lillehammer-samfunnet revidere sin bypolitikk.

Velge konsentrasjon fremfor byspredning. Velge konkret mellom bevaring og byfornyelse i kvartalene.

Les også: Branntomta i Storgata 81: – Håper å starte rivingen i neste uke

Les også: Et åpent sår i Lillehammer

Les også: Saksbehandling Storgata 81

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags