Gå til sidens hovedinnhold

Tannregulering til besvær

Artikkelen er over 3 år gammel

leserinnlegg Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Sint kone. Ordene lyser mot meg idet jeg skal logge meg inn med mobilID på Helfo sine sider. Sint nei, nei da, jeg er så blid atte! Ja, ikke er jeg kone heller forresten. Ser ikke ut til at jeg blir det noen gang heller. Eneste gangen samboeren krabber på knærne foran meg, er når han leter etter den skruen han mistet en gang i forrige århundre.

Hele herligheten startet da vi måtte innse at sønnen i huset hadde behov for tannregulering. Tennene i munnen hans var like tilfeldig plassert som vinnersjansen i et heller brunt bingolokale. Så reggis it is. Så er vi nå engang så uheldige da, at vi bor på landet. Her er det ingen reguleringstannlege, eller kjeveortoped som det så fint heter. Så tilbudene vi fikk lå langt utenfor både kommunegrensen og komfortsonen.

To reggistannleger var aktuelle. Den ene lå 12 mil unna og hadde ventelister lange som kassalapper på Ullared. Tydelig at det er mange med tilfeldig plassering av ete-redskapen sin. Alle vet jo at skinnene skal sitte to til tre år. Derfor ville vi komme i gang med disse sjarmerende skinnene så fort som mulig, slik at det ble mindre fravær grunnet reprisen når sønnen til neste høst skal begynne på ungdomsskolen.

Fraværet i skolene blir jo bare mer og mer alvorlig, elevene kan jo snart ikke gå på do engang uten å ha skriftlig tillatelse fra både helsepersonell og lærere. Derfor falt valget på den andre reguleringstannlegen. Han har kontorene sine bare 18 mil unna! Altså 36 mil tur/retur.

Som kjent er kollektivtransport-tilbudet i distrikts Norge i beste fall dårlig koordinert med en svipptur til en sentralisert kjeveortoped. Men det er jo en fryd å betale flere hundre kroner i bompenger for å kjøre den fine, snart ferdige motorveien inn til de store byene.

Så sitter vi der da, på et sterilt kontor med noen rare og fargerike interiørarkitektinspirerte stoler. Her er det også litt å drikke. Både varme og kalde drikker i en automat. De er nok vant til at det det kommer langveisfarende her, tenker jeg.

Sønnen blir ropt inn nøyaktig åtte minutter før han egentlig har timen. Han setter seg i den lekre tannlegestolen og gaper høyt opp. Solen treffer et øyeblikk de lekre skinnene og gjenskinnet blender meg så jeg ser dansende stjerner. Selve jobben som utføres i stolen i dag tar ca. et minutt. Ett minutt er lenge det, i alle fall vist du skal holde pusten, eller når programlederen sier: og vinneren er …#8230;

Vi sier på gjensyn, går ned i parkeringshuset og starter bilen. Og enda er det tre minutter til timen egentlig skal begynne! Altså har vi brukt ca. fem minutter på hele oppholdet i denne mursteinsbygningen. Og vi har kjørt 18 mil en vei, og skal kjøre 18 mil for å komme hjem igjen!

Så sitter jeg her da, og skal søke refusjon på utgiftene til reisen. Også påstår skjermen at jeg er en sint kone! Nei da, jeg er ikke sint, litt frustrert kanskje. Hvorfor i alle dager er det ikke reggistannlege i min hjemkommune!