Ikke krisetid, men uår

- 2018 er ikke krisetid, men uår for mange norske bønder, skriver Jo Heringstad.

- 2018 er ikke krisetid, men uår for mange norske bønder, skriver Jo Heringstad. Foto:

Av
DEL

leserinnlegg 

Svenn Arne Lie fra Tretten er opposisjonell, og vil endre mye som han mener er dårlig. Landbrukspolitikken har sterke «røtter» helt fra 1970-åra, da det var motkonjunkturpolitikk og vedtak om opptrapping av bøndenes inntekter: Da skulle småbruk bygges ut heller enn å legges ned som driftsenheter, for å få sysselsetting i stedet for «flukt fra landsbygda».

Det gikk greit da å reise moderne driftsbygninger med flere båsplasser enn i de gamle; men det var ikke så enkelt å utvide jordbruksarealene, for å skaffe grovfôr til flere kyr. Særlig i dalbygdene var mange jordbruksarealer så bratte at bruk av vanlig traktor var «risikosport». Mange slike arealer måtte legges ut til beite, og var en tid vanskelige å erstatte med nydyrking, eller kjøp eller leie av jord. Løsningen ble i mange tilfeller å øke andelen kraftfôr, også for å få større produksjon å fordele ymse kostnader på.

Undertegnede er noe eldre enn Lie, og har sett hele utviklingen fra handmelking til melkerobot. Når det kommer teknologi som gjør f. eks. fjøsarbeid lettere, så blir den som regel tatt i bruk i stadig flere fjøs. Da er det ingen vei tilbake til det var enklere og billigere, men mer arbeidskrevende. Når både arbeidskapasiteten og maskinkostnadene øker, må det sistnevnte – om mulig – utlignes med større produksjon. Når antallet kyr ikke kan økes, må produksjonen pr ku – om mulig – økes, med mer kraftfôr som straks-løsning.

Mulighetene for jordbruk er ikke særlig gode i Norge, og «alle» kostnader er høye her. Bøndene er avhengig av støtte fra staten, og bør da stelle seg slik at de fortjener det. Noe av det viktigste er å drive så effektivt at behovet for støtte fra staten minker, heller enn å øke. Da er/blir det nødvendig å ta i bruk effektive tekniske hjelpemidler som rundballepresse og melkerobot, og bruke kunstgjødsel og kraftfôr i den grad det er nødvendig for å få gode avlinger og stor husdyrproduksjon.

Lie har ett godt argument: At bruk av mye importert kraftfôr gjør oss mer avhengige av verdensmarkedet for kornvarer, der mye kan skje. Hvis det blir «uår» i store produksjons-områder som Nord-Amerika og Øst-Europa, så kan både brødkorn og fôrkorn bli mangelvarer på verdensmarkedet. Da kan kornprisene dobles eller stige enda mer. Dette blir et moderat problem for oss i Norge – som har råd til å betale så mye; men for en milliard eller to fattige verdensborgere blir dette et alvorlig problem. (Velstående nordmenn bør ikke importere kornvarer som kan bli livsviktige for verdens virkelig fattige.

Det har noe for seg å gi noe mer støtte til nydyrking. Noe penger til dette kan skaffes med å kreve inn stor avgift der dyrket jord «bygges ned». Der «nedbygging» er uunngåelig, bør all matjord tas vare på, og transporteres til annet areal som trenger tilførsel av slik jord for å bli dyrkbar.

2018 er ikke krisetid, men uår for mange norske bønder. Da trengs det vel mer støtte til flere vanningsanlegg, så den neste tørkesommeren kan takles bedre enn denne!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags