Opplyste gangfelt mot selvmord

Av
DEL

debatt 

Etter over 25 år som ansatt i Psykisk helsevern vet jeg naturlig nok mye om psykisk helse og sykdom. Nå har jeg noen år bak meg innenfor det politiske arbeidet med trafikksikkerhet i Oppland fylkeskommune, og jeg ser at det er mye å ta med seg fra det trafikksikkerhetsarbeidet vi har lyktes med både Oppland og i Norge når vi skal løse andre samfunnsutfordringer. Slik som selvmord.

Midtrekkverk, rumlefelt og opplyste gangfelt i selvmordsforebyggende arbeid er en god idé.

I overført betydning naturligvis.

Vi må ta tak i oppgaven, og lage et felles utgangspunkt for å få dette til. La oss starte med klar tale hentet fra den etiske grunnpilaren som ligger til grunn for nullvisjonen i trafikksikkerhetsarbeidet: «Ethvert menneske er unikt og uerstattelig. Vi kan ikke akseptere at et stort antall mennesker blir drept eller hardt skadd».

Antallet trafikkdrepte i Norge i 2018 var 108, nullvisjonen og systematisk tverrsektorielt arbeid har redusert dødeligheten på vegene våre med nesten 80 % siden 70-tallet.

Tilsvarende har antallet mennesker som tar sitt eget liv økt. Mellom 500 og 600 mennesker tar livet sitt hvert år, og det registreres mellom 4000 og 6000 selvmordsforsøk.

Psykiske lidelser utgjør mer enn en tredjedel av sykdomsbelastningen i befolkningen, og er også den viktigste årsaken til uførhet for mennesker under 44 år. Men man bruker ikke en tredjedel av helsepengene til psykiatri. Uten sykehus, uten behandling, eller uten de omfattende tjenestene vi har, hadde andelen selvmord i befolkningen vært høyere. Forebygging skjer også i sykehusene, og i helsetjenestene våre, men vi må få resten av samfunnet med for å forstå hvordan de kan bidra.

I det forebyggende trafikksikkerhetsarbeidet inngår flere elementer, det er de fysiske tiltakene som vi vet virker, det er sikrere veger, midtrekkverk, rumlefelt, bilbeltepåbud, gang og sykkelveger, trafikk-kontroller og fotobokser med mer. Dette sammen med utstrakt og møysommelig holdningsskapende arbeid på bred front, tiltakene er rettet mot oss alle, men også mot spesielt utsatte grupper. Dette gjør vi på tvers av sektorer, og med næringsliv, ideelle og frivillige organisasjoner med på laget.

Handlingsplaner mot selvmord som nå heldigvis brer om seg, kan sammenlignes med trafikksikkerhetsplaner. Det må bare bli like naturlig å snakke om psykisk helse som om trafikksikkerhet først. Det kommer til å ta tid, men vi må stå i det, og utvikle metodikken og kunnskapsgrunnlaget mens vi går. Å utvikle beskyttende miljøer må være en selvsagt del av all samfunnsplanlegging.

Vi kan styrke midtrekkverket i samfunnet vårt med mer åpenhet om selvmord, myter og tabuer må ryddes av vegen. Vi må samle inn kunnskap fra dem som har skoen på og vet hvor den trykker. Det er fullt mulig å gjøre selvmordsforebygging til en bredt anlagt samfunnsoppgave, men da må vi ville det – og vi må la flere få ta del i å løse oppgaven.

Utenforskap både sosialt og økonomisk, samt rusmiddelmisbruk er sterke risikofaktorer. Tilsvarende er det å føle seg inkludert, sett og verdsatt beskyttende elementer. Hoveddelen av det forebyggende arbeidet gjøres best på de arenaer vi er til daglig, i barnehager, på skoler, arbeidsplasser og fritidsarenaer.

Vi kan bestemme oss for å lyse opp gangfeltet for hverandre, og så gjøre det.

Anne E. Thoresen

Komitéleder for samferdsel og trafikksikkerhet (Ap)

Oppland fylkeskommune

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags