Uklokt om ulv i GD

INNAVL: Morten Kraabøl frykter for innavl i den norske ulvebestanden og spør om alle dyr må skytes før nye ulver kan reetablere mer livskraftige ulverevir i Norge. Han mener det er uklokt at landbruksbasert naturoppfatning gis forrang framfor bevaringsbiologi. Bildet viser ulv på Langedrag.

INNAVL: Morten Kraabøl frykter for innavl i den norske ulvebestanden og spør om alle dyr må skytes før nye ulver kan reetablere mer livskraftige ulverevir i Norge. Han mener det er uklokt at landbruksbasert naturoppfatning gis forrang framfor bevaringsbiologi. Bildet viser ulv på Langedrag. Foto:

Av
DEL

Leserinnlegg
GD har på lederplass ytret at den pågående ulvejakta er godt forankret både politisk og juridisk. Beklageligvis er dette riktig. Slik kan det gå når både politikere, rettssystemet og mediefolk hopper bukk over genetisk og økologisk kunnskap om ulv og natur. Her er noen begrunnede innvendinger som viser at Stortingets vedtak er i konflikt med en kunnskapsbasert forvaltning av ulv og natur.  

Innavlet ulv

Den svensk-norske ulvebestanden pr. i dag består av snaut 450 individer. Disse er av finsk-russisk opprinnelse og stammer faktisk fra kun fem ubeslektede ulver som kom inn fra Finland og Russland.

Morten Kraabøl

Lillehammer, PhD i biologi

Dagens «norske» ulver stammer fra tre av disse, som etablerte seg i Hedmark tidlig på 1980-tallet. Ulvene lider nå av en ekstrem grad av innavl, noe som gir en rekke lidelser som vil gå i arv over flere ulvegenerasjoner. Blant annet kan ulvens atferd og utseende forandres, noe som kan føre til spekulasjoner om ulven er vill eller utsatt.

Forvaltningen mangler derfor god forankring i biologiske fakta. Det er på tide å erkjenne og håndtere disse problemene i tråd med ny kunnskap som er finansiert av skattebetalerne – altså på vegne av oss alle!

Innvandring viktig

Dersom ulven skal forvaltes forsvarlig i biologisk forstand, er det avgjørende viktig at det kommer inn ulv fra øst. På sikt bør det komme inn nye gener i hver generasjon av ulv, altså med ca. fem års mellomrom.

Som følge av hard avskytning av innvandrende ulver er det nå kanskje for sent å komme ut av innavls-spiralen som preger flere av de nålevende ulvene. Riktignok er det registrert mange ulver fra øst i de siste tjue årene, men disse har enten omkommet av naturlige årsaker, eller blitt skudd som følge av både lovlig og ulovlig jakt i Norge og Sverige.

Den norske lisensjakta, som startet vinteren 2004-05, er den vanligste registrerte dødsårsaken hos ulv i Norge. Det skal altså mye til for at ulv fra øst skal komme seg helt inn i Norge, og ikke minst at den lever så lenge at den kan fostre opp unger med sunnere genetikk.  

Streifulver gjør størst skade

Stortinget har en todelt målsetting for store rovdyr. Først og fremst skal de nasjonale målene for de enkelte bestandene oppnås. I tillegg skal skadene på beitedyr holdes på et lavest mulig nivå. Antall rovdyrdrept sau gått betydelig ned de seinere år, til tross for at ulvebestanden har økt.

En viktig årsak er færre sau på beite i ulvesona, noe som gir leveområder for flere ulv. Innenfor ulvesonen ble det i 2016 påvist kun sju sau tatt av ulv. En stor del av skadeomfanget på sau utenfor ulvesonen skyldes streifende ungulver om våren og forsommeren, eller ulver som forsøker å etablere revir utenfor ulvesonen.

Eksempler på dette er de store tapene i Rendalen kommune i 2016, og over 300 sau som ble drept av den såkalte Hurdalsulven i sommer. DNA-analyser viste at Hurdalsulven ble født i et ulverevir som ligger midt inne i Sverige. Disse, og andre dokumenterte tilfeller, tilsier at avskytning av etablert ulv innenfor ulvesona sannsynligvis ikke vil medføre vesentlig reduserte sauetap i Norge.

Streifulv vil fortsette å komme inn fra øst og drepe sau. Slike streifere uten revir har i mange år forårsaket de største tapene. Det er altså ikke slik at sauetapet blir mindre for hver ulv som skytes i Norge. Denne type kunnskap går også hus forbi så lenge det er følelser som råder over kompetanse.

Ulvens funksjon er viktigst

Når det gjelder oppnåelse av bestandsmålene har våre politikere en underlig oppfatning. Det handler slett ikke om å «oppnå» et mål, men derimot å holde bestanden nede på et kritisk lavt nivå. Dette reiser to viktige og vanskelige problemstillinger som bør lede fram til kritisk journalistikk.

For det første kan dagens avskytning medføre enda større problemer med innavl. Det kan gi store negative utslag dersom ubeslektede voksne individer, eller østlige innvandrere, skytes før de får valper. Dette har skjedd før, og derfor er lisensjakt et farlig virkemiddel. Det er også nødvendig å minne om at det er dokumentert at ulv som ble radiomerket i Hedmark har vandret nordover til Finnmark, Finland og Russland. Dette betyr at innavlede individer fra Norge med stor sannsynlighet kan spre dårlige gener til våre naboer i øst. Dagens kunnskap om ulvens genetikk bør derfor i langt større grad legges til grunn for forvaltningen av en hardt presset norsk ulvebestand.

For det andre er ulvens, og alle andre rovdyrs, økologiske funksjon i stor grad underkjent. Og det er nettopp denne funksjonen som bør bevares, og ikke et fåtall innavlet ulv. Dagens ensidige og følelsesladete børsepipe-forvaltning av en fåtallig og innavlet ulvebestand kan derfor ikke på noen måte forsvares. En mulig konsekvens av denne ukloke forvaltningen blir kanskje at vi på sikt må skyte ut all innavlet ulv i Norge, og deretter ønske innvandrende ulv fra øst velkommen?

Natur og verdiskapning

Vedtaket om å skyte titalls ulv i Norge, samt samarbeidsproblemene med Sverige, medfører at håpet om en forsvarlig forvaltning av ulvebestanden forsvinner. Snevre næringsinteresser vinner som vanlig over naturhensyn. Den politiske og journalistiske håndteringen tilsier at det er det lite biologisk kunnskap å spore. GD makter tydeligvis ikke å ta stilling til anerkjent forskning. Dette er overraskende, ettersom vi befinner oss i et grønt skifte i samfunnsutviklingen.

For meg virker det som om det mangler grunnleggende forståelse for at verdens økosystemer er selve grunnlaget og premissleverandør for samfunns- og velferdsutvikling. Ei heller at det er summen av de enkelte lokale inngrepene i naturen, for eksempel lisensjakt på ulv, som er de direkte årsakene til de store miljøproblemene.

Fortsatt argumenteres ensidig og tradisjonelt om verdiskapning i distriktene, til tross for at ivaretakelse av intakt og funksjonell natur er verdiskapning mer enn noe annet. Det er uklokt at den landbruksbaserte naturoppfatningen legger føringer for naturforvaltning, og at bevaringsbiologi utelates.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags