Politikeres rop på staten – lokaldemokratiets fallitterklæring!

Vetlegrenda, Bjorli i Lesja

Vetlegrenda, Bjorli i Lesja Foto:

Av
DEL

debatt
Et levende lokaldemokrati er grunnpilaren i vårt samfunn. Hver dag engasjerer mange nordmenn seg i lokalpolitikken for å gjøre sine lokalsamfunn til enda bedre steder å bo i. Et av lokaldemokratiets grunnprinsipper er troen på og respekten for disse mennesker, at politikk skal vokse nedenfra og at «det som er rett for meg ikke nødvendigvis er rett for andre» – og vise-versa.

I det siste har det i GD vært ytringer fra Gunnar Tore Stenseng, mangeårig ordfører i Gudbrandsdalen og fylkestingsrepresentant (Ap), som jeg finner ytterst merkverdige. Han ber om mer statlig styring i arealforvaltningen fordi politikerkolleger i hans øyne ikke i tilstrekkelig grad inntar samme holdning som han selv i vektingen av ulike mål og interesser i villreinforvaltningen. Det står i sterk kontrast til Stensengs mangeårige engasjement mot statlig styring av rovviltpolitikken. Men det er ikke slik at man kan velge lokal råderett eller statlig styring etter forgodtbefinnende – og rope på statlig styring dersom flertallet lokalt inntar en annen holdning enn man selv måtte ha. Enten har du troen på lokaldemokratiet eller også har du det ikke.

Undertegnede har ved flere anledninger poengtert hvordan regionale planer er en «klam hånd om lokaldemokratiet» og en stor utfordring for lokale utviklingsmuligheter. Mange lokalpolitikere er seg ikke bevisst hva som skjer på fylkesnivå, og først når man skal lage lokale planer, stanger man hodet mot føringene i regionalplanen.

Med enda større fylker blir det en enda større utfordring med avstanden mellom sakslokasjon og til dels «bevisstløse» fylkespolitikere med omtrent null lokalkunnskap og for liten interesse for å sette seg inn i hva som trengs lokalt – da blir det som vi har i dag av utfordringer med embetsverket som styrer enda verre.

Tema for Stensengs engasjement, villreinforvaltning versus hytteutbygging, har for øvrig i media hatt sterk slagside når det gjelder kunnskapsgrunnlag. Villreinvern i forstanden «ikke-bruk av areal» er det toneangivende. Samfunnsforskerne som klargjør konsekvenser og ringvirkninger av det særnorske hyttefenomenet, kommer i liten grad til orde.

Hvordan hadde de norske distriktene sett ut uten de nærmere 450.000 hytter som i høy grad eies av byfolk – hvordan hadde verdiskapningen i distriktene vært, syssel- og bosettingen, den gjensidige kunnskapsformidlingen mellom folk i bygd og by. For ikke å snakke om hvordan belastningen på miljøet hadde vært om flere av hytteeierne i stedet hadde valgt å eie fritidsbolig i utlandet.

Fakta er at kun 0,14 % av Norges fastland er bebygd med hytter (Østlandsforskning) – det er forsvinnende lite og kan ikke benevnes «nedbygging». Fjell-Forsk-Nett med sitt store nettverk av samfunnsforskere bør i større grad få innpass i forvaltningen på innhenting av kunnskapsgrunnlag.

Vi er flere lokalpolitikere, fra hele partispekteret, som mener at hytteutbygging, sammen med landbruket, er distriktenes, og i særdeleshet Gudbrandsdalens, største utviklingspotensial. Villreinen – og lokalsamfunnene for øvrig – har vi forvaltet forbilledlig lokalt gjennom generasjoner, med god balanse mellom vern og bruk. Det er det som gjør at vi har noe av verdens fineste natur- og kulturlandskaper.

Å rope på mer statlig styring er ingen god måte å få ut sin frustrasjon over at andre lokalt ikke vil som man selv vil. Det er en fallitterklæring til lokaldemokratiet. Det tror jeg Stenseng til sjuende og sist er helt enig i!

Les også: «Verken lokal- eller regionpolitikere flest har ryggrad nok»

Les også: Vi trenger ikke rope på staten

Les også: Ap redder ikke villreinen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags