Arven etter Weidemann

Maristua og Dovrestua i dag - etter restaureringen.

Maristua og Dovrestua i dag - etter restaureringen. Foto:

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

KRONIKK
- Hva skal vi gjøre med Ringsveen, Jakob? spurte Anne Marie Weidemann en solrik søndag de satt på det som den gang var stabburstrappa på Ringsveen.

- Skal vi gjøre noe med Ringsveen?
- Vi lever ikke evig, Jakob.
- Vi gir det til LO.

Dette var den spede begynnelse på det som skulle bli Stiftelsen Ringsveen. Etter noen tid med tanker og ideer og samtaler med gode venner og bekjente, endte Anne og Jakob Weidemann opp med et ønske om å gi unge norske kunstnere samme mulighet som de selv hadde hatt; å bo og arbeide på denne eiendommen ovenfor Lillehammer.

De etablerte en stiftelse, ga den åtte millioner kroner etter salg av antikviteter og satte ned et styre. Dette var i 1999. Jakob Weidemann døde i desember 2001, Anne ønsket ikke å fortsette å bo på Ringsveen. Noen år senere overtok stiftelsen eiendommen.

Gunnar Tore Larsen 

Omfattende vedlikehold

I høst flytter kunstneren Marianne Hurum inn på Ringsveen, hun er den tiende kunstneren som benytter seg av stiftelsens tilbud. Sverre Malling var den første. Tilbakemeldingene er positive, alle har hatt et berikende og inspirerende opphold på Ringsveen.

Da stiftelsen overtok eiendommen, var det et betydelig behov for vedlikehold av flere bygninger. Dette gjaldt spesielt de tømmerstuene og det stabburet Anne og Jakob hadde fått flyttet ned fra Gudbrandsdalen og gjenreist på Ringsveen.

Bruken av feil isolasjon mellom stokkene, gjorde at råteangrepene startet nær sagt fra først dag. Stabburet lot seg ikke redde, Maristua og Dovrestua var i ferd med å falle sammen og i stua som var satt inntil hovedhuset, måtte mye av nordveggen skiftes ut. I hovedhuset var det dessuten behov for en begrenset modernisering og utbedring.

Dette kostet penger. Stiftelsens dilemma var at de midlene som var avsatt, ikke kunne benyttes til å bevare og vedlikeholde bygninger man ikke trengte for å etterleve vedtektene. Å bevare Ringsveen som stedet en av forrige århundres mest betydelige norske kunstnere levde og malte i mer enn 30 år, var ikke i Anne og Jakobs interesse. Det er vel mer riktig å si; snarere tvert imot!

Utsatt for kritikk

Dermed fortsatte Maristua og Dovrestua å forfalle. Stiftelsen ble utsatt for kritikk. Det var både synd og skam det som nå skjedde på Ringsveen, ble det hevdet. Å la det som av mange blir oppfattet som et begrep i norsk malerkunst, Weidemanns Ringsveen, forfalle på denne måten. At hovedbygningen ble satt i stand og vedtektene etterlevd, kunne ikke veie opp for det hovedinntrykk man satt igjen med etter et besøk på eiendommen. Dette kom da også til uttrykk i flere medier.

De to stuene, Maristua og Dovrestua, er begge fra Nord-Gudbrandsdalen. Maristua er eldst, fra 1790- tallet, Dovrestua noen ti-år yngre. Maristua har en klebersteinspeis datert 1796, originalt glass i ett av vinduene og et hånddekorert panel fra tidlig på 1800 -tallet Begge stuene er av fagfolk så vel i stat som fylkeskommune, betegnet som bevaringsverdige kulturminner om ikke i kraft av seg selv, så som avgjørende faktorer for miljøet på Weidemanns Ringsveen.

Spleiselag

Dette gjorde ikke inntrykk på Kulturminnefondet, i alle fall ikke i første omgang, ikke i andre og tredje, men fjerde forsøk lyktes. Kulturminnefondet gikk tungt inn og ble helt avgjørende for at stiftelsen klarte å få på plass et spleiselag, bestående av Lillehammer kommune, Oppland fylkeskommune, Stiftelsen UNI, Sparebankstiftelsen og som nevnt, Kulturminnefondet.

Høsten 2015 ble de to stuene demontert, merket og fraktet til Lom og bedriften Stokk og Stein.

Sommeren etter startet gjenreisningen. I dag er Maristua og Dovrestua tilbake der de har stått i snart 50 år og bidrar til at dette bruket ovenfor Lillehammer, igjen er Weidemanns Ringsveen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags