Nå er guttepanikken her igjen!

Av
DEL

leserinnlegg
Hvem bryr seg om guttene, spør Tor Valdvik i GD (25.6.). Dette er en kjent klagesang. At gutter er blitt skoletapere, er en overskrift som kommer like sikkert som agurknyhetene og flåtten. Denne guttepanikken er et stadig tilbakevendende tema i norsk offentlighet. Det skyldes patriarkatet. Menn er fremdeles samfunnets hovedpersoner, dem vi skal være mest opptatt av.

Som Valdvik er jeg også en guttemor – ikke bare til én, men til to gutter. Mine gutter er allerede i utdanningssystemet. I motsetning til Valdvik, er jeg ikke i det minste bekymret for dem fordi de er gutter. Mine eventuelle bekymringer for dem er knyttet til helt andre ting enn deres kjønn.

For det ligger en kjønnet struktur bak denne tilbakevendende bekymringen for gutter.

Når jenter eller kvinner ikke kommer opp og fram, bruker vi gjerne helt andre forklaringsmodeller enn når gutter ikke kommer opp og fram. Det er noe galt med jentene. Kunne de ikke tatt mer plass, skrytt av seg selv, snakket høyere? (Og når de faktisk gjør det – hva slags konsekvenser får det for dem?) Når gutter sliter, så er det plutselig hele utdanningssystemet som må endres og revolusjoneres – som Valdvik også etterlyser.

Når 70 % av de som får spesialundervisning er gutter, som Valdvik skriver, betyr det ikke nødvendigvis at gutter sliter mer enn jenter på skolen. Det kan like gjerne bety at vi ser, og reagerer, mye sterkere og raskere på gutters problemer. Det har gjennom årene sittet ganske mange stille jenter i klasserommene. De har ikke fått hjelpen og støtten de trenger og har krav på, fordi de er jenter – og sitter stille. Jeg er også mor til en slik jente. Det er henne jeg har vært, og er, mest bekymret for i utdanningssystemet. Hadde hun enda vært en gutt og bråket noe skikkelig i klassen, hadde det kanskje brent mer med hjelp til henne. Hun er dessverre – slik som jentene så ofte er – lett å glemme.

Det finnes studier som viser at gutter som faller fra skolen, faktisk kommer raskere i jobb enn jenter som dropper ut. Gutter med lav utdanning klarer seg karriere- og lønnsmessig jevnt bedre enn jenter med lav, eller til og med høy, utdanning. Det er mange mannlige næringslivsledere med lite utdanning. Slik er det aldri med kvinnelige ledere. Utdanning har ulike konsekvenser for ulike kjønn – og der taper jentene.

Stoltenberg-utvalget om kjønnsforskjeller i skolen, som Valdvik refererer til, hadde ingen kjønnsforskere i utvalget sitt. Fordi kjønn er den enklest operasjonaliserbare variabelen i utdanningsforskning, overdriver man kanskje dens betydning. Det finnes også andre sosiale kategorier – som etnisitet og sosial klasse. Forskere har tidligere påpekt at kjønnsforskjeller ikke kan forstås uten å ha med barnas klassebakgrunn i analysen. Sagt på en enkel måte: Kjønnsforskjellene er mye mindre når foreldrene har høyere utdanning.

Skolen skal ikke ha ”sterkere fokus på gutter”, som Valdvik maner til. Når jeg igjen skal begynne som lærer i august, ønsker jeg ikke at politikerne kommer med egne tiltakspakker for gutter. Skolen er for alle kjønn – og skal gi optimale utviklingsmuligheter for alle barn. Jeg skal først og fremst se elevene mine som individer, med sine egne interesser, mål, drømmer og utviklingsmuligheter.

Sarromaa Sanna, lektor, mor og feminist, Lillehammer

Hvem bryr seg om guttene?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags