Når den norske staten må produsere og eksportere 104 000 ekstra fat olje for å finansiere "klimatiltaket" i Storgata

Foto:

Av
DEL

leserinnlegg
- Veien til helvete er brolagt med gode intensjoner, heter det. Og intensjonene med det planlagte sykkelbyprosjektet på den én kilometer lange strekningen i nordre del av Storgata Lillehammer, som er planlagt å koste hele 50 millioner kroner, er sikkert gode.

Sosialistisk Venstrepartis Mizanur Rahaman og Miljøpartiet de Grønnes Johannes Wahl Gran står fram i Byavisa og forteller at dette er et bidrag i klimakampen, fordi prosjektet vil gjøre det enda vanskeligere for bilister å ta seg fram i byen - og at dette forhåpentligvis vil få flere til å velge sykkel.

De nevner imidlertid ikke at en alternativ løsning på de trafikksikkerhets- og framkommelighetsproblemene som ble skapt i Storgata da man innførte envegskjøring med sykkelsti på hver side for noen år siden, er å tilbakeføre Storgata til tovegstrafikk med bil og sykkel i samme felt, slik det var. Det vil koste noen liter med maling til ny, gul midtlinje.

De nevner heller ikke de problemene som forskyving av biltrafikk til Fåberggata har skapt, i form av som stillestående og saktegående køer, og som gir høye utslipp og dårlig luftkvalitet.

For det Rahaman og Wahl Gran egentlig gikk til Byavisa for å fortelle, var at innbyggerne måtte slutte å ytre seg kritisk til bruken av 50 millioner kroner av fellesskapets midler på dette prosjektet. «Innbyggerne bør glede seg, ikke sutre!» ler Rahaman. For kostnadene dekkes nemlig over fylkeskommunen og staten sine budsjetter, ikke over Lillehammer kommune sitt. Og da er det jo bare, ifølge SV-eren, å få planer på plass og svi av pengene fortest mulig, før andre får tak i dem. Det er altså ikke relevant om prosjektet er godt, eller forsvarlig, så lenge andre enn den felles lommeboka som Rahaman har ansvar for, betaler.

Enhver politiker, også kommunepolitikere, bør vite at selv om statens pensjonsfond utland (oljefondet) er rekordhøyt, er hver oljekrone bundet opp i framtidige pensjonsforpliktelser. At eksporten i fastlandsøkonomien går med dundrende underskudd, og at norsk økonomi i praksis holdes flytende av olje/gass- og lakseeksport. Og at all pengebruk derfor finansieres av oljeproduksjon, og at pengebruk gjør Norge AS litt mer oljeavhengig. At jo mer penger vi bruker, jo flere fat olje må vi produsere og eksportere.

For med en oljepris på rundt 66 dollar fatet (605,25 norske kroner), og en produksjonskostnad på om lag 125 kroner pr fat, sitter vi igjen med om lag 480 kroner pr eksporterte oljefat. For å finansiere de 50 millionene kroner sykkelbyprosjektet i Storgata koster, må AS Norge dermed produsere og eksportere ca 104 167 fat olje. Et oljefat rommer 159 liter, altså snakker vi 16,5 millioner liter olje for en km med sykkelveg!

For å visualisere finansieringa av dette «klimatiltaket», vil man altså på hver eneste meter av den kilometerlange sykkelvegen, stable 104 oljefat! 104 000 bortover til sammen.

Og i tillegg kommer klimaavtrykket av anleggsarbeider, asfaltfjerning og avfallshåndtering, anleggsmaskiner og produksjon og legging av ny asfalt. Asfalt som også bidrar til overforbruket av jordas ressurser- som er et like alvorlig problem som global oppvarming er.

Dermed må de de andre landene i denne «verdens allmenning», bære en enda tyngre byrde og ta en enda større del av klimakuttene.

SV og MDG viser at de ikke greier å forholde seg verken rasjonelt eller solidarisk til fakta, til verken Norges eller verdens felles ressurser, felles ansvar eller felles problemer.

Dette er alvorlig fordi vi faktisk står overfor store reelle problemer knytta til global oppvarming, overforbruk og urettferdighet på vår felles klode - som må løses. Det haster - og da hjelper det ikke å løpe fort - selv ikke med de beste intensjoner - så lenge man løper i feil retning.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags