Når man er så syk at den eneste løsningen man ser er å ta sitt eget liv, er terskelen allerede svært høy for å selv aktivt søke hjelp

Når man er så syk at den eneste løsningen man ser er å ta sitt eget liv, er terskelen allerede svært høy for å selv aktivt søke hjelp.

Når man er så syk at den eneste løsningen man ser er å ta sitt eget liv, er terskelen allerede svært høy for å selv aktivt søke hjelp. Foto:

Av
DEL

leserinnlegg
Ifølge Verdens helseorganisasjon dør det årlig flere i selvmord enn i krig, vold og kriminalitet til sammen. Men fordi det ikke eksisterer et register for selvmordsforsøk er mørketallene store.

I Norge tar nært 550 mennesker livet sitt årlig, to tredeler av disse er menn. Det er ingen aldersforskjell i denne statistikken, og omlag like mange unge som eldre dør i selvmord. Det har vært anslått at hver femte person i Norge kjenner noen i nær omgangskrets eller har selv forsøkt eller aktivt vurdert selvmord. Når selvmord og selvmordsforsøk er så utbredt, ville det vært naturlig å tro at vi i vårt moderne samfunn har et system som kan håndtere akutt sykdom i psykiatrien på lik linje som når noen blir akutt syke av hjerteinfarkt, slag, blindtarm osv.

Dessverre er ikke dette realiteten som møter pasient og pårørende. Innenfor ordinær arbeidstid er ressursene mange og hjelpen er ikke mer enn en telefon unna. Man har mulighet til å kontakte fastlege eller behandler som kjenner pasientens historikk og raskt kan skrive en innleggelse ved nærmeste passende behandlingssted. Utenfor arbeidstiden er dette systemet rigid, gammelt og passer ikke pasientens behov og utsetter samtidig både pasienten og pårørende for tunge belastninger.

Dersom du eller noen du kjenner står i en akutt situasjon hvor det er en overveiende selvmordsfare, vil du møte et system som krever at du får en henvisning hos lege før du kan legges inn. Den eneste måten å få en henvisning til psykiatrisk behandling er derfor gjennom autorisert lege ved lokal legevakt.

Ved flere lokale legevakter er det kun èn lege som til enhver tid har vakt og således ansvaret for hele distriktet legevakten tilhører. Ved distriktspsykiatriske sentre er det periodevis ingen leger som har vakt utenfor ordinær arbeidstid og kan respondere på akutte situasjoner som oppstår. Det er derfor ikke et alternativ å få lege sendt hjem til pasienter, til tross for alvorligheten ved høy selvmordsfare. Den eneste løsningen er å få med seg pasient til legevakt, som i seg selv er en enorm belastning for pasienten som allerede opplever å stå i en overveldende og håpløs situasjon.

Det er sjeldent reflektert over hvor belastende det er for noen med akutt ønske om å ta livet sitt å måtte møte ved lokal legevakt. Her må det påregnes svært lang ventetid; ofte timer, på venterom hvor man risikerer å møte personer man kjenner. For noen som allerede opplever at alle ser at man er psykisk syk, er dette en trigger for mer skamfølelse, mer angst og mer fortvilelse. Dette er ikke verdig for noen som allerede ønsker å avslutte livet, og utsetter både pårørende og pasient for ubehag som ikke kan forsvares.

Mange av de som er akutt psykisk syke er ikke i en tilstand hvor det er aktuelt å ta dem med til legevakt, men alternativet er assistanse av ambulansepersonell eller politi. Dette er syke mennesker som ønsker å forsvinne, som isolerer seg og føler skam over å ta opp plass i samfunnet. Å sende ambulanse eller politi til så syke mennesker er som å slå spikeren i den sykes kiste. Det de trenger er hjelp i ro og stillhet, slik at deres sykdom ikke blir et utstillingsvindu for nysgjerrige forbipasserende. Ved å sende ambulanse eller politi tiltrekker man seg nettopp denne uønskede oppmerksomheten som kan være direkte skadelig for den syke. Dette er svært uheldig for alle involverte parter, men ofte blir denne problematikken avfeid av personell i helsevesenet som følge av mangel på kunnskap og kompetanse innen psykiatri.

Skylden kan likevel ikke legges på lokal legevakt, da det er personer som sitter i høyere administrative posisjoner og politikere som har bestemt hvordan systemet skal utarbeides og håndteres. Kutt av stillinger, nedleggelser og flytting av gode behandlingssentre, sentralisering og en visjon om at sykehus og behandlingsinstitusjoner skal gå i økonomisk pluss gjør at kvaliteten som ligger i et fleksibelt system blir forkastet for å møte de krav som fremlegges. Et sted mellom helsepolitikk og administrasjon mistet man fokuset på en rask og verdig behandling av de som er avhengige av å ha en trygghet å falle tilbake på innen psykiatrien.

Samfunnet vi lever i blir kontinuerlig mer utfordrende. Hardere bymiljøer, arbeidsledighet, ustabilitet i verdenspolitikken, økonomisk ubalanse og identitetskriser er bare noen av eksemplene som vil bidra til at flere får behov for hjelp i psykiatrien, men systemet vi har i dag motarbeider muligheten for at psykisk syke får den hjelpen de har krav på. Når man er så syk at den eneste løsningen man ser er å ta sitt eget liv, et terskelen allerede svært høy for å selv aktivt søke hjelp.

Systemet svikter de som trenger det mest. De som er ansvarlige fortsetter å tvinne tomler og ser en annen vei, samtidig som noens far, mor, sønn, eller datter i ren desperasjon og smerte, avslutter sitt eget liv fordi det var for langt frem til hjelpen de trengte.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags