«Til fjells, til fjells hvor de ville rein om kapp med vindene flyr». Slik innledet forfatteren og professoren i samisk språk Jens Andreas Friis boken «Til fjells i feriene». Boken skildrer en rekke av hans jakt- og fisketurer, og den ble utgitt i 1876. Fra Kristiania reiste Friis mange ganger sammen med sine tre faste følgesvenner med Hovedbanen til Eidsvoll for deretter å ta dampskip videre til Lillehammer. Derfra gikk reisene med hesteskyss til «..reinsfjell, rypelende, fiskevann og gode setrer» oftest på østsiden av Gudbrandsdalen, men også til fjellene på den vestlige side.

Til fjelltraktene, som i dag er innlemmet i Langsua nasjonalpark, reiste Friis og følgesvennene for å jakte rein. I boken har Friis skildret flere jaktturer på Marsteinhø, Langsufjellet og Skaget; «På Langsufjellet gikk vi en dag efter Ivas anvisning bort på noen steder hvor det skulde gå storbukker alene om sommeren … På nedturen fra Langsufjellet støtte vi i skodden på fire dyr; men dette skjedde så uventet at vi i befippelsen ikke fikk riflene så hurtig ut av hylstrene at vi kom til å skyte». På et «Oversigtkart over Vildrenens, Elgens og Hjortens Forekomst i det sydlige Norge», utgitt av Friis i 1887, strekker det seg en sørøstlig utløper fra «Jotunfjeldene» som ender i grensetraktene mellom kommunene Øystre Slidre, Gausdal, Sør- og Nord-Fron. Friis hadde god hjelp til utbredelseskartet av Halvor Heyerdal Rasch, en av hans faste følgesvenner, og som var professor i zoologi ved Universitetet i Kristiania.

Den sørlige utløperen fra «Jotunfjeldene» gjentas på et kart over «Den sydlige Vildren-Stammes Utbredningskredse i Norge» utarbeidet av zoologen Robert Collett og trykt i Norges Pattedyr som ble utgitt i 1911/12. Collett skrev om villreinens situasjon i Norge: «I 80- og 90-Aarene aftog Vildrenens Antal raskt, og dens Omraade blev stadig mindre». Videre mente Collett at «Ved vort Arhundredes Begyndelse var Stammen yderligere aftaget. De væsentligste Grunde hertil var dels den overdrevne Beskatning, som kunde iværksettes ved Nutidens udviklede Jagtvaaben; dels den udstrakte Indførelse af Tamrener paa Vildrenernes Omraade, hvorved disse i stor Udstrækning blev splittede, idet de bedste Fjeldbeiter paa mange Steder optoges af de i Tusinder underholdte Tamrener».

Det ble tidlig gjort forsøk med tamrein i den sørlige utløperen fra «Jotunfjeldene»; «Forsøg med tamren blev gjort i aaret 1841, da Jon og Iver Harildstad m.fl. kjøbte omtrent 100 tamren fra Finmarken til en pris af 7 à 8 spd. Pr. ren». «Renflokken havde fra først af tilhold i Espedalen», men forsøket opphørte etter få år skrev Amund Helland i en topografisk-statistisk beskrivelse over Kristians Amt utgitt i 1913. Helland skrev generelt om villreinen i Sør-Norge; «Antallet af vildren var i aarene 1846–76 formindsket i høi grad. Formerelsen havde ikke staaet i forhold til beskatningen. Denne formindskelse af vildrenbestanden hidrører ikke fra sygdom blandt rensdyrene eller fra noget usædvanlig stort antal af rovdyr, da tvertimod ulven næsten ikke havde vist sig i rækker af aar; der var flere andre samvirkende aarsager. Antallet af jægere tiltog, efterat veiene blev bedre, og lysten til at færdes i høifjeldene blev større». Han mente at mange jegere bygde små hytter i avsidesliggende fjelltrakter, og spesielt «..paa steder hvor renen før var vant til at ty hen, gjorde, at den nu var fredløs saagodtsom overalt og vantrivedes».

«I 1880 begynte man at holde tamren i Valdres, og antallet er nu betydeligt», skrev Helland i 1913. Han mente at antallet var «meget betydeligere» i 1913 enn i 1907 hvor det ble oppgitt 4 765 tamrein i Valdres. I 1910 fant det sted en nedskyting av de siste villreiner i fjelltraktene som også omfattet Langsua-området, skriver Jarle Bye i boka om Gausdal Vestfjell. Dette ble gjort av reingjeterne fra Øystre Slidre. «Villreinen er verste fienden for tamreinsdrifti, truleg like farleg som gråbeinen var det ei tid..» skrev Knut Hermundstad i bygdebok for Valdres utgitt i 1964.  

Moderne bakladningsvåpen førte til en hard etterstrebelse av villreinen. «For at ophjælpe Standen indførtes total Fredning over det hele Land for Femaaret 1902–1906. Efter Fredningstidens Udløp viste Standen sig atter i en uventet Grad tiltaget, og Flokke paa Tusinder blev iagttagne i 1907 og 1908.», skrev Collet i 1911/12 om villreinen i Norge. I det neste femåret som fulgte etter totalfredningen ble det offisielt skutt 42 dyr i Sør-Gudbrandsdal og 150 dyr i Valdres.

Villrein ble årlig skutt i Oskampen og Gråhø nord for Vinstervatnet for en del år tilbake, mente Helland i 1913. Han skrev videre at Gråhø ligger midt imot Heimdalshø som fra gammelt av var «..bekjent som Jotunheimens bedste renfjeld». Helland skrev på samme tid; «Hvis man nu færdes ved gamle, sikre «løyfter», vil man neppe finde en eneste vildren. Nede paa heldingerne mod storflyerne og vandene holder der til tamren med gjætere».

For Øystre Slidre er det oppgitt at tolv villreiner ble skutt i tidsrommet 1915–1920. Etter 1925 har ingen sett «..ekte villrein i Jotunheimen eller andre fjell på Valdres-sida», skrev Knut Hermundstad. For fjelltraktene i Langsua-området var nok villreinen helt borte ved inngangen til 1920-tallet. Denne utviklingen gjenspeiler seg også i Oppland som villreinfylke. Fra 1889, hvor den offisielle jaktstatistikken begynner, var Oppland landets viktigste villreinfylke målt ut fra antall felte dyr. Dette ble endret fra 1913 hvor Hordaland med Hardangervidda gjennom mange år som fulgte hadde landets høyeste fellingstall. I den offisielle jaktstatistikken for villrein framstår 1920-tallet med svært lave fellingstall for Oppland fylke. Flere år hadde under 20 felte dyr og i 1930 ble det for hele fylket skutt bare elleve dyr. I samme år ble det skutt 75 dyr regnet for hele landet, og dette må anses som en bunn-notering.

Besvarelsene om dyrelivet til det Danske Kanselli i 1743 inneholder litt informasjon om reinens tilhold i denne sørøstlige utløperen fra Jotunheimen forut «tamreintiden»; Slidre prestegjeld hadde villrein «alleene i de fjelde østen aasen imellom Slidre og Gulbrandsdalen» og Gausdal prestegjeld «..i de høye fielde udi proustiets nørre deel..». I de samme fjelltrakter finnes også steinmurte reinsgraver blant annet ved Nordre Langsua og Skaget, og løsfunn av pilspisser på nordsiden av Skaget. Stedsnavn indikerer også villreinens lange tilhold i disse fjellområdene. Ut fra sine omfattende registreringer av kulturminner knyttet til «gravfangsttiden», har Øystein Mølmen pekt på sentrale krysningssteder i Sjodalen som ut- og innfallsporter i de østligste delene av Jotunheimen. Han mente blant annet at Maurvangen og Veo i Sjodalen kan ha vært slike steder og knyttet Jotunheimen med «..de østenforliggende fjellområdene som reinen uten videre hinder kunne nytte østover til Espedalen og Gausdal».

«Jotunfjeldene» har vært ett av de sentrale leveområder for villrein i Sør-Norge gjennom tusener av år fram til slutten av 1800-tallet. I dag er store deler av Jotunheimen tilholdssted for tre tamreinselskaper, og hvor ett av dem i deler av året benytter beiter innenfor Langsua nasjonalpark. Store deler av «Jotunfjeldene», som hadde utløpere i form av leveområder for villrein blant annet inn i dagens Langsua nasjonalpark, er i dag tamreinens rike, omkranset av fragmenterte villreinområder i nord, vest og i sør.