Selvmordsnettverk - fordi hjelpetilbudet er for dårlig

Av
DEL

leserinnlegg
Jeg har i den siste tiden fulgt med på det som skrives og debatt på TV, om ungdommer som uttrykker sin fortvilelse gjennom sine egne nettverk, om en 22 åring som prøver å redde liv, og som klarer å skape kontakt med ungdom der de er.

Jeg har tenkt litt på hvorfor dette kommer opp nå i media nå. Det er jo ikke noe nytt at ungdommer som har samme lidelse og forstår hverandre skaper kontakt i sosiale mediar.

Det er ikke lenge siden døgnplasser her i Innlandet ble redusert med 50 % på plasser som skal kunne gi hjelp til ungdommer som går med tanker og planer om å ta livet sitt. Jeg undrer meg over Bent Høie, som kan stå å si at det bygges opp døgnplasser i ungdomspsykiatrien i Debatten på NRK tirsdag 29.10.19, og at ventelisten går ned.

Hvorfor er det da fortsatt ungdommer som ønsker å ta livet sitt? Er det dreiningen mot at en skal hjelpe ungdommer der de er, på skolen, i hjemmet osv.?

Kanskje en skal lytte litt mer til erfaringer som ungdommer som har stått i lidelsestrykket og møtt hjelpeapparatet har gjort. Slik jeg har skjønt på de jeg har møtt, så handler mye om det å kunne ta tid til å skape en trygg relasjon for å kunne tørre å si noe om sin smerte. For det er jo den smerten som ligger bak, som fører til tankene om å ta sitt liv.

Skal ungdommer få den respekten de fortjener så er spørsmålet mitt: Er manualer og pakkeforløp veien å gå for å imøtekomme ungdommens behov? Bent Høie sier at ventetiden går ned. De kan vel ikke mene at det skal være målestokken på om helsevesenet gjør en god jobb for å hjelpe de ungdommene som sliter absolutt mest?

Jeg utfordrer politikere lokalt og på Stortinget til å slå et slag for at ressursene til ungdommer som trenger døgnplasser i spesialisthelsetjenesten blir styrket, og ikke rasert slik det er gjort den siste tiden. Ungdommer som gir tegn på ta kontroll over tanker om å ta sitt eget liv igjennom sosiale media, har ikke møtt forståelse der de er. Hvordan skal vi fange opp disse ungdommene? Jo, det tror jeg er å gi ungdommer troen på at voksne kan hjelpe. Det gjøres over tid, slik at de kan få troen på at det går over hvis både voksne og ungdom tåler å stå sammen med dem.

Dette er et lite hjertesukk, fordi Bent Høie antyder at behovet er blitt større, men ser ikke betydningen av å la ungdommen få lov til å få tid og ro/avstand. Jeg tror ikke at denne debatten stopper, fordi jeg tror vi er på feil spor.

Terje Torseth, miljøterapeut, Lillehammer

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags