Sentralisering av skatteinnkrevingskontorene er bekymringsfullt

Av
DEL

debatt
I Gudbrandsdølen Dagningen den 30. oktober 2019 har regiondirektør i NHO Innlandet, Jon Kristiansen, publisert et innlegg der han ønsker forslaget i statsbudsjettet om «å samle skatteforvaltningen» velkommen. Forslaget innebærer å flytte innkrevingen av skatter som i dag utføres av de kommunale skatteoppkreverne, til skatteetaten, med betydelig reduksjon av kontorer og med færre ansatte.

De lokale skatteoppkreverkontorene og dets ansatte utfører pengeinnkrevingsoppgaver med namsmannskompetanse, dvs. at det er hovedvekt på pengerett, dekningsrett, panterett og tvangsfullbyrdelse. Arbeidet er ressurskrevende overfor vanskeligstilte og vrangvillige skyldnere, og innebærer stor grad av manuell saksbehandling (kontakt med skyldnere, finne mulige løsninger, betalingsavtaler etc.). Videre er dekningsloven utpreget skjønnspreget (livsoppholdsvurderinger osv).

Nærhet og kommunikasjon er sentrale stikkord. De kommunale skatteoppkreverne bruker om lag 90 % av arbeidstiden på 10 % av skyldnerne og oppnår en løsningsgrad på hele 99,6 %. Dette er i verdenstoppen.

Forslaget om sentralisering og flytting av skatteoppkreverfunksjonen til staten er en svært dårlig og bekymringsfull løsning. Dette bør de sentrale politikere ta inn over seg før det er for sent. Det skal nevnes to eksempler.

Folketinget i Danmark vedtok tilsvarende sentralisering med samme argumentasjon i 2005. Utestående restanser var da om lag som de er i Norge i dag. I følge årlige rapporter fra den danske Rigsrevisionen, økte de samlede restansene fra 14,8 mrd. kroner (NOK 19,9) i 2005 til 50,2 mrd. (NOK 67,4) i 2006. I 2014 var restansene økt til 86,8 mrd kroner (NOK 116,8) og i 2016 til 98,1 mrd kroner (NOK 132 mrd). I 2017 økte de til 109,6 mrd kroner (NOK 146 mrd) og i 2018 til 118 mrd kroner (NOK 158,8 mrd) - (Rigsrevisionens beretning sept. 2019).

80 % regnes nå som tapt. Dette på tross av at det gjennom årene er gjort flere ulike tiltak i forsøkene på å dempe restanseutviklingen. Årsaken er åpenbar. Det seg vanskelig gjøre å foreta en effektiv innkreving med få saksbehandlere langt fra skyldnerne. Behovet for stor grad av manuell saksbehandling ble undervurdert. Danmark er mindre enn Finnmark fylke. Det er absolutt ingen grunn til å tro at vi ikke vil få den samme restanseutvikling i Norge, med betydelig milliardtap for det offentlige, herunder kommunene. Da blir den av Krisiansen anførte "besparelse" på kr 340 mill., som smårusk å nevne.

Et annet eksempel, er statliggjøringen av innkrevingen krav fastsatt ved Sentralskattekontoret for utenlandssaker i 2002. Det var også den gang samme argumentasjon for statliggjøring og sentralisering. Restansene var ifølge Riksrevisjonen kr 553 mill. i 2002. I 2007 ble det registrert økte restanser med et tap på kr 1,3 mrd.

Den gruppen medlemsbedrifter Kristiansen representerer, er i det alt vesentlige seriøse arbeidsgivere som følger melderegler og innbetaling av skatt, forskuddstrekk og arbeidsgiveravgift. Det er med andre ord ikke den gruppen som er noe problem. At mange telefonhenvendelser – som opplyst av Kristiansen - går til feil etat er ikke noe argument for sammenslåing av etater med så ulike oppgaver. Det vil tvert imot og høyst sannsynlig, være vanskeligere å nå igjennom til riktig saksbehandler, samt å fremføre sin sak overfor en stor og uoversiktlig etat. Dette vil i særlig grad berøre de ressurssvake og vanskeligstilte med betalingsproblemer. Det er nærliggende å sammenligne med NAV.

Jan Grønnerud, advokat, Oslo

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags