SFO er ofte en dyr ordning for foreldrene. Jeg vet at mange foreldre og barn nyter godt av ordningen, og at de som jobber på og med SFO er dyktige og kompetente folk.

Mange barn har behov for et sted å være før og etter skolen, siden skoledagen er relativt kort.

SFO har et varierende tilbud til elevene, selv om skolene setter inn gode krefter også der. SFO-tilbudet gjelder de minste av skolebarna, altså fra fem år og opp til ti. De yngste er altså det vi tenkte på som barnehagebarn for få år tilbake, og de trenger tilsyn. I dag er ikke voksentettheten i SFO tilfredsstillende nok i Lillehammer. En ting er sikkerheten til barna, men lav voksentetthet kan også påvirke hva skolen faktisk har å tilby av aktiviteter. Jeg tror på frilek, og at ikke alt skal være styrt og tilrettelagt, men forsvarlig tilsyn og ivaretakelse må være med. Min erfaring gjennom å ha egne barn, men ikke minst ved å snakke med andre foreldre gjør at dette bekymrer meg.

Lillehammersamfunnet fremstår som et ressurssterkt samfunn, med foreldre som stiller opp for barna sine, følger dem opp på fritid, og er der for dem. Det gjør det kanskje ekstra sårbart for de foreldre som ikke har ressurser økonomisk, helsemessig eller praktisk til å få hverdagen til å henge i hop. Det oppstår lett usynlige klasseskiller. SFO kan være med å bidra til dette, da den er en dyr ordning som noen opplever seg avhengig av fordi de faktisk er på arbeid fram til fire og fem på ettermiddagen, og kanskje i tillegg har eneansvar for et barn. Da kan økonomien også være deretter.

Jeg vet om familier som ikke har sett seg råd til denne ordningen, og om barn som har gått på ymse ordninger med barnevakter her og der, eller som sitter i timevis og venter på at en forelder skal komme. Jeg vet om familier som ikke har kunnet ha denne ordningen på grunn av mobbing eller vanskelig oppførsel fra andre skolebarn, og de har følt seg ekstra utrygge på SFO med mindre tilsyn og andre rammer enn klasserommet.

Jeg mener at SFO-tilbudet i Lillehammer må ses på nytt igjen ved neste anledning, søke å finne løsninger slik at det blir en ordning alle kan ta seg råd til, og en ordning som føles trygg for alle barn. Det som til sjuende og sist vil løse dette aller best er en helhetlig skolehverdag med både undervisning, leksehjelp og aktivitet for alle barn. Vi bør derfor begynne å tenke på det som bør være den neste store reformen innen skole, nemlig heldagsskolen.