Toleranse og respekt i et flerkulturelt samfunn

Artikkelen er over 13 år gammel

Kanskje er det nå på tide å fortelle imamene og andre islamske ledere at respekt for individet, for dets rett til å velge sin egen livsledsager, for dets rett til å bestemme over sin egen kropp og seksualitet, for dets rett til å utvikle sine ressurser og talenter - og til å forløse sin egen kreativitet, uavhengig av kjønn, - er den form for respekt vi anerkjenner.

DEL

KRONIKK: Av Steinar Skjervø, Lillehammer

Neste sommer skal et utvalg bestående av 15 personer ledet av filosofen Inga Bolstad presentere et forslag til ny formålsparagraf for den norske offentlige skolen - enhetsskolen. Onsdag 11. oktober arrangerte Nansenskolen et åpent møte, hvor fire inviterte paneldeltakere fikk presentere sine egne tanker om hvilke verdier som burde stå sentralt i denne prosessen. En av disse var imam og tidligere leder for Islamsk Råd i Norge, Shoaib Sultan. Etter innledningene ble salen invitert til å komme med innspill.

Møtet på Nansenskolen var preget av en god og rolig dialog, uten konfrontasjoner og ubehagelige spørsmål. Og da var vel alt bare fryd og gammen? For ikke en eneste kommentar fra salen eller fra de andre paneldeltakerne indikerte at noen satte spørsmålstegn ved imamens replikk på slutten av møtet. For her tok han fatt i et begrep som allerede var blitt introdusert fra salen; <B>toleranse<P>.

God dialog

Og konklusjonen var klar: Dette er absolutt ikke noen «ettertraktelsesverdig vare», ifølge imamen. Oppøving i toleranse ? som ved siden av åndsfrihet, menneskelig likeverd og likestilling, - framstår som et av kjernebegrepene i den nåværende formålsparagrafen, - bør altså ikke være noe mål for norsk skole, hvis islamsk etikk og samfunnsforståelse skal prege paragrafen. Hvorfor er det slik? Kan det være at islams krav på absolutter ganske enkelt ikke er forenlig med en sekulær og humanistisk motivert toleranse? For hva legger vi i dette begrepet som synes så negativt ladet for en lærd muslim?

Først og fremst innebærer det en evne til å sette seg i den andres sted. Det innebærer også at man tåler det som er annerledes enn det man selv foretrekker. Toleranse betyr at man søker å forstå de overordnede sammenhenger og den skjulte kontekst som et handlingsmønster opptrer innenfor. Slik sett vil toleranse innenfor et humanistisk perspektiv innebære at man ikke uten videre dømmer individers atferd ut fra handlingen alene, men at man også forsøker å finne de forklarende omstendigheter bak.

Gradvis humanistisk

Utvidelsen av toleranseterskelen i samfunnet har skjedd komplementært i forhold til nedbyggingen av de patriarkalske strukturene. Strukturer som legitimerer seg gjennom tradisjonelle og ofte arkaiske forestillinger - uavhengig av noen spesifikk religion. Innenfor den vestlige kristne kultursfæren har ulike utviklingstrekk ført bort fra en patriarkalsk samfunnsorden.

Siden opplysningstiden på 1700-tallet, har demokratiutviklingen gradvis ført oss nærmere et humanistisk samfunn. I særlig grad har kulturradikalismen banet vei for et sekulært samfunn - hvor moral, lov og rett har frigjort seg fra absolutte og trosbaserte dogmer. Siden siste verdenskrig har rasistisk basert tankegods blitt kraftig desavuert, menneskerettighetstanken har konsolidert seg og kristen mørkemannstale har mistet sitt grep om det moralske paradigme. Og ikke minst - kvinnene har frigjort seg og står i det store og hele likestilt med mennene i juridisk, økonomisk, sosial og politisk henseende.

Følgelig er den moderne nordeuropeiske samfunnsmodellen preget av en utstrakt toleranse for annerledes troende, for annerledes seksuell legning, for ulike kulturelle praksiser, og for mennesker som ikke uten videre er i stand til på egen hånd å tilpasse seg hverdagens og samfunnets krav. Det store spørsmålet akkurat nå er hvor langt den humanistisk baserte toleransen skal strekke seg, - før selve samfunnslimet begynner å gå i oppløsning.

Todelt natur

De utfordringer som den vestlige toleransen står overfor har en todelt natur: Først og fremst møter vi den gjennom samfunnets disiplinproblemer - slik de kommer til syne gjennom den allmenne kriminalitetsutviklingen. Organisert kriminalitet på den ene siden - den mer spontane ungdomskriminaliteten på den annen side, slik den manifesterer seg gjennom hærverk, vinningskriminalitet og vold. Dette er samfunnstrekk som reflekterer en viss anomi - oppløsningstendens, og som fører til økt utrygghet blant medborgerne.

Den andre utfordringen er et stadig økende press fra islamsk kulturinnflytelse - og følgelig fra en islam som blir stadig mer politisk bevisst sitt eget maktpotensial. Dette presset har oppstått etter hvert som den muslimske innvandrerbefolkningen i Europa har vokst fra å være spredte enklaver befolket av relativt få individer til å omfatte større kollektive formasjoner. Disse formasjonene utgjør igjen en målgruppe for sentrale islamistiske talsmenn som Yusuf al-Qaradawis - bosatt i Qatar, og er tilsynelatende blitt stadig mer lydhøre for fundamentalistisk retorikk basert på blant annet saudiarabisk wahhabisme og skrifter fra muslimbrødrene.

Shoaib Sultan liker altså ikke den vestlige formen for toleranse - men paradokset er at uten denne formen for toleranse ville han neppe ha sittet i det omtalte panel på Nansenskolen. Uten denne toleransen ville muslimene neppe ha hatt sterke og høyrøstede talsmenn- og kvinner av norsk etnisk opprinnelse innenfor media, i det politiske liv, og innenfor de frivillige organisasjonene - og som aldri ser ut til å nøle med å forsvare en kulturell praksis som blir stadig mer påtrengende ubehagelig for de fleste etniske nordmenn.

For hva er det som ligger bak når politisk korrekte menn og kvinner - både på venstresida og i det liberale sentrum, - reiser bust og setter ufine stempler på sine meningsmotstandere så snart det er snakk om tiltak for å:

1): Begrense ikke-vestlig (muslimsk) innvandring med tanke på de langsiktige demografiske konsekvensene.

2): Begrense eller vanskeliggjøre videreføringen av uønskede kulturelle tradisjoner?

Toleranse og tvetydighet

Bak dette ofte frenetiske forsvar av en kulturell praksis som kjennetegnes av klans- og familietyranniet ligger nettopp den moderne vestlige formen for toleranse. I løpet av den siste generasjonen er denne toleransen blitt sammenføyd med noen sentrale postmodernistiske elementer, som en utstrakt kultur- og verdirelativisme. Derfor er det få personer innenfor samfunnselitene (særlig innenfor journalistikken og i det akademiske liv) i dag som tør å fremheve egne kulturelle verdier som noe bedre enn andres. Da må man straks være forberedt på å få en smekk over fingrene.

Selv om toleranse ikke har noen stor stjerne innenfor islam, er den likevel akseptabel når den kan brukes til å fremme egne interesser. Brukes den derimot til å fremme utviklingen av en individorientert, menneskerettsbasert og humanistisk-sekulær samfunnsform, da representerer den normoppløsning, gudløshet og moralsk korrumpsjon.

Ser ikke imamene og andre talsmenn for det islamske samfunn denne tvetydigheten? Er de blinde for at de samme samfunnstrekk som i deres øyne ligner kaos og oppløsning - også rommer den kraft som åpner døra på vidt gap for en omfattende islamsk migrasjon til Europa - og Norge?

Under møtet på Nansenskolen var det et annet begrep enn toleranse som imamen ønsket å fremheve, nemlig begrepet respekt. Og det er da vi må spørre: Respekt for hva? Respekt for nedarvede, arkaiske trosforestillinger og regler som har spilt fallitt når det gjelder å utvikle økonomisk bærekraft - og som fungerer som et hinder for frigjøringen av både menn og kvinner. Gjester pleier normalt å være takknemlige for å bli oppvartet. Men som vi har sett i økende grad den siste tiden: Nå er det den gavmilde verten som blir avkrevd respekt. Ikke respekt for muslimen som et selvstendig og kritisk tenkende individ, men som en lydig og kritikkløs tilhenger av bestemte trosforestillinger.

Respekt og trusler

Respekt basert på frykt og voldstrusler har vi lagt til side i våre vestlige samfunn. Og ingen kan avkreve meg eller andre medborgere respekt for arkaiske påbud og forbud som legitimeres gjennom et bestemt trossystem - og som attpåtil står i fundamental motstrid til de verdier som det moderne samfunn er tuftet på. Derimot plikter vi å vise respekt for ethvert individs rett til å ha sin egen tro. Dette utgjør en stor forskjell.

Kanskje er det nå på tide å fortelle imamene og andre islamske ledere at respekt for individet, for dets rett til å velge sin egen livsledsager, for dets rett til å bestemme over sin egen kropp og seksualitet, for dets rett til å utvikle sine ressurser og talenter - og til å forløse sin egen kreativitet, uavhengig av kjønn, - er den form for respekt vi anerkjenner. Ved siden av en allmenn respekt for de sivile lover som er blitt til gjennom demokratiske beslutningsprosesser. Hvis redselen for å krenke såkalte «annerledes troende» avholder oss fra klare meldinger på dette området - da er det et åpent spørsmål om imamen faktisk har rett. For når slutter toleransen å være en «ettertraktelsesverdig vare»?

Hva mener du om denne saken?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags