Toleranse og respekt

Artikkelen er over 13 år gammel
DEL

DEBATT: Av Shoaib Sultan, informasjonsleder, Religions for peace - Europe

* Jeg leste Steinar Skjervøs kronikk her i GD tirsdag 24.10 om et møte jeg deltok på ved Nansenskolen med interesse, undring, samt en smule bekymring. I en ellers meget ordrik og velskrevet kronikk greier Skjervø å bomme på hvem jeg er, hva jeg sa og hva jeg står for. Men navnet mitt fikk han med seg, og det skal han ha honnør for.

Før vi begynner på den aktuelle saken, som altså omhandlet et møte ved Nansenskolen 11. oktober, la meg slå fast en del ting om meg selv. Jeg er ikke en muslimsk lærd, ei heller en imam, altså en muslimsk leder. Nå betyr imam faktisk bare en bønneleder, men måten begrepet har blitt benyttet på her i Norge, så snakker man altså om en religiøs leder med en underforstått religiøs autoritet.

Jeg ble heller ikke presentert som noe slikt av innlederen, rektoren ved Nansenskolen, Dag Hareide. Om Hareide hadde introdusert meg som en imam ville jeg nok reagert, så jeg undres litt over hvorfor Skjervø skaper slike feilaktige bilder. Han kaller meg også en tidligere leder av Islamsk Råd Norge, noe som heller ikke stemmer. Jeg hadde styreverv i Islamsk Råd Norge en periode, men da som sekretær, ikke som leder. Også dette ble riktig introdusert fra Hareide.

* Nå kan man kanskje si at dette er flisespikkeri, men måten Skjervø fremstiller hva jeg sa og hva jeg sto for videre i kronikken viser at dette ikke var en uvesentlig feil. For han feilinformerer ikke bare om hvem jeg er, den delen kunne jeg egentlig ha oversett, men det som er verre er den delen av Skjervøs kronikk som omhandler det jeg sa.

Ved å fremstille meg som selve «Muslimen», en lærd imam med autoritet blant de muslimske massene skapes det dermed et fiendebilde som kanskje ikke ville kunne skapes på samme måte om man presenterte meg som den jeg er, en vanlig samfunnsengasjert muslim.

* Tilbake til hva jeg sa på dette møtet. Jeg tok tak i et begrep som noen i salen hadde brukt som et mål man burde ha i formålsparagrafen, nemlig toleranse. Så langt har Skjervø fått begivenhetene med seg på en korrekt måte. Det varer beklageligvis ikke lenge. Jeg kalte nemlig ikke toleranse for en «ikke ettertraktelsesverdig vare», jeg sa derimot at jeg tidligere hadde ment det samme som vedkommende som kom med kommentaren fra salen, nemlig at toleranse var målet vi burde strebe etter.

Jeg poengterte videre at toleranse var alltid bedre enn det motsatte, nemlig intoleranse. En liten og morsom historie i så måte er hvordan jeg kom frem til dette standpunktet. Det var ikke, slik det ble fremstilt, et resultat av «islams absolutter», men et resultat av samtaler med en rekke norske kristne venner, kolleger og lærere. Jeg fremstilte ikke toleranse som noe galt, men mente at dette ikke var målet vi skal strebe etter.

* Poenget er fremdeles at man skal være tolerant, men at toleransen skal være fundamentet man bygger videre på. Toleranse må ligge i bunn for respekt, det andre begrepet jeg trakk frem. Jeg presiserte også at genuin respekt for hverandre må være et mål for skolen å skape. Mitt problem med toleranse er ikke den rekken med floskler om europeisk idéhistorie som Skjervø ramser opp, men heller at det ikke går dypt nok.

Toleranse er bra, men ikke godt nok. Toleranse betyr bare at jeg tåler deg, selv om jeg ikke er enig med deg. Jeg ønsker et høyere mål for skolens formålsparagraf, hvor man skal etterstrebe at elevene skal utvikle respekt for hverandre og hverandres synspunkter, selvsagt her også uten nødvendigvis å være enig med hverandre.

* En liten sidesak i kronikken var vurderingen av tilstanden i Europa. Jeg er nok også uenig med analysen om at «rasistisk basert tankegods har blitt kraftig desavuert, menneskerettighetstanken har konsolidert seg og kristen mørkemannstale har mistet sitt grep om det moralske paradigmet i Europa etter andre verdenskrig.»

Jeg ser nemlig begynnelsen på en ny bølge av hat mot annerledes troende i Europa i dag. Men dette er mer en uenighet mellom meg og Skjervø på et tolkningsplan, og en uenighet hvor jeg håper og ber Gud om at Skjervø har rett og jeg tar feil.

* Dessverre merker jeg snev av noe av det samme tankegodset i kronikken hvor en islamsk kulturinnflytelse presenteres som et problem for den vestlige toleransen. Argumentasjon om en etnisk religiøs ekspanderende okkupasjon av Europa fra muslimske mørkemenn sees i glimtvise innslag i kronikken, sammen med en tendering mot noe grumsete demografiske argumenter. Igjen, her håper jeg at jeg tar feil, men argumenter om at «gjester» har blitt «oppvartet» og bør være takknemlige for det, tyder dessverre på det motsatte.

Det er også ganske usmakelig fordi han på denne måten knebler muslimske innvandreres ytringsfrihet. Han gir signal om at de ikke har noe de skal ha sagt. Og han setter på denne måten også likhetstegn mellom muslimer og gjester, et tegn til uvilje hos ham til å bidra til (en vellykket) integrering?

Jeg undres hvor Skjervø vil plassere norske konvertitter til islam? Hvorvidt den ene kulturen er bedre enn den andre eller ei, vil jeg ikke blande inn her, men bare henvise til en kommentar fra en annen deltaker i det ovennevnte panelet, Anne Sender, som poengterte at man altfor ofte sammenligner sine egne rene idealer mot motstanderens motbydelige praksis.

* Jeg vil hevde at det nok ikke var toleranse, men respekt som gjorde at jeg ble invitert til dette panelet. Det egentlige svaret vet nok bare rektor Hareide, og Gud (for de av oss som tror på ham). Men denne respekten jeg tror ligger bak kommer heller ikke av seg selv, men er et resultat av en lang prosess av dialogarbeid som har gjort at man har bygget opp toleranse, og over tid, respekt for hverandre.

I den senere tid har verdien av dialog basert på nettopp slik toleranse og respekt blitt mer anerkjent internasjonalt. Slike dialogprosjekter ser vi over stor deler av verden, ikke minst manifestert gjennom organisasjoner som «World Council of Religions - religions for peace» (WCRP).

Jeg selv har fått lov til å delta i dette arbeidet gjennom mitt virke i det europeiske rådet for religiøse ledere, som er en del av nettverket WCRP. Dette er et råd hvor europeiske religiøse ledere sitter sammen. Jeg har fått mulighet til å arbeide med dette rådet som nyansatt informasjonsleder i rådets sekretariat.

Her ser jeg mer enn noensinne hvor viktige verdier som toleranse og respekt er, men enda viktigere er ærlighet i debatten.

Hva mener du om denne saken?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags