Demokratiet, hvor går det?

Av
DEL

Leserinnlegg
Vi lever i en tid der mange føler at mulighetene til å påvirke politiske prosesser stadig blir mindre, samtidig som byråkratene får økende makt og innflytelse («ekspertstyre»). I tillegg er forvaltningen/byråkratiet i ferd med å sluke så store deler av samfunnets ressurser at det går utover viktige samfunnsfunksjoner. Dette skaper misnøye og følelse av avmakt, noe som på sikt kan bli en trussel mot demokratiet som styreform.

Demokrati med opphav i antikkens Hellas, var basert på prinsippet om enkeltindividets medbestemmelsesrett. Den fikk en kort storhetstid. Et statssystem som skapte store verdier, ble da som nå, utnyttet av særgrupper/personer til egenvinning med korrupsjon og forfall i kjølvannet.

Den nordiske demokratimodellen, sosialdemokratiet, har vært basert på fellesskap og likeverd, samt en økonomisk modell med individuell frihet balansert opp mot demokratisk kontroll. Dette har sikret borgerne en rekke grunnleggende goder.

Men det samme systemets hang til konformitet og ensretting kombinert med strømninger fra utlandet med vekt på individuell frihet, ble utover 1970-årene starten på en lang nedtur.

Nyliberalismens og markedskapitalismens gjennomslag fra midten av 1980-årene har trolig vært den største trusselen mot demokratiske verdier.

Kapitalisme og demokrati har vist seg ikke å gå godt sammen. Det fører lett til farlige skjevheter i samfunnet – noen blir svært rike, andre tilsvarende fattige.

I Norden og Norge som tradisjonelt har vært sosialdemokratiets kjerneområde, er fordelingspolitikk fortsatt så sementert at ulikhetene i samfunnet er mindre enn i andre land. I stedet har vi som nevnt ovenfor fått en annen trussel – byråkratiet.

Forvaltningsenhetene har est kraftig ut de senere år. De synes i stor grad å «leve sitt eget liv» både mht. lønnsforhold og ansettelser. Politikerne virker mer og mindre maktesløse. Men konsekvensene kommer de ikke unna. Offentlig forvaltning sluker etter hvert så mye ressurser, at det er i ferd med å gå alvorlig utover samfunnets primærfunksjoner som skole, helse, eldre, politi etc. Tall viser at i Norge er 31,64 prosent av arbeidsstyrken ansatt i offentlig sektor, mens gjennomsnittet i OECD er 18 prosent.

Politikernes og byråkratenes «medisin»: Uendelige utredninger, omorganiseringer og «reformer», oftest med sentralisering som overordnet mål. Dette fører i liten eller ingen grad til merkbar bedring for folk flest, heller omvendt, samtidig som lokaldemokratiet svekkes. I tillegg medfører slike grep store utgifter for samfunnet i form av nye byråkratenheter («ekspertstyre») og en eksplosiv økning av eksterne konsulenttjenester, det siste ofte for å gjøre politikken mer «spiselig».

Når ikke noe av dette funker, tar politikerne til et siste trekk – sparing – og da er det nesten alltid primærfunksjonene som får unngjelde. Det er de svakeste som nok en gang får ta støyten.

Som nevnt har de klassiske arbeiderpartiene mistet betydelig oppslutning fordi de ikke har greid å fange opp denne misnøyen, men er i stedet i økende grad blitt assosiert med «elitestyret».

Et grunnelement i psykologien er folks søken etter å ha noe/noen å identifisere seg med (gruppetilhørighet). Tro på det en selv står for/ønske om sosial aksept, fanget opp og utnyttet av «de rette» under «de rette» forholdene (f.eks. misnøye), har vist seg å kunne bane veg for antidemokratiske krefter.

Demokratiet overlever ved å produsere resultater som gagner folk flest – Ikke ved å lage styringsmodeller som ser demokratiske ut, men som ikke skaper noe. Weimarrepublikken i Tyskland etter 1. verdenskrig og det som kom etterpå, viser hvor galt det kan gå. Men har vi lært av historien? Medbestemmelse er uansett avgjørende for å skape et stabilt og velfungerende samfunn.

Helge Jordhøy, Gausdal

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags